Sliter med mat, bekymring for død og lav selvfølelse

Hei du!

Så fint at du tar kontakt når du kjenner at du har det vanskelig. Du forteller om litt forskjellige vansker og jeg skal prøve å dele opp og svare litt på de ulike delene.

Det høres ut som du bekymrer deg for å dø/gå glipp av livet ettersom du forteller at du føler du kommer til å dø i løpet av noen få år samtidig som du understreker at du ikke vil dø og ikke har selvmordstanker. Kanskje det handler om en form for eksistensiell angst - altså at du synes det er skummelt å leve og også skummelt med store tema som død. Mange kan kjenne på dette i livet og spesielt i perioder der man har det litt ekstra vanskelig. Det er ikke sannsynlig at du som er 15 år vil være død innen noen få år. Samtidig så kan vi selvsagt aldri vite hvordan livet blir men en frisk 15åring har sannsynligvis veldig mange år igjen å leve.

Når du forteller om at du føler deg mindreverdig og at du føler andres behov er viktigere enn dine så kan det høres ut for meg som at du strever med selvfølelsen din. Det vil si at du har det vanskelig i relasjonen med deg selv og at det er vanskelig å unne seg selv det samme som andre, prioritere seg selv på samme måte som andre og at det kan være vanskelig å være god og raus med seg selv. Du kan lese mer om selvfølelse og forskjellen mellom selvfølelse og selvtillit i denne artikkelen. Der får du også litt tips til hva som er lurt å ha fokus på ved lav selvfølelse.

Du forteller også at du strever med mat. Det er slik at vi som jobber med spiseforstyrrelser vet at spiseforstyrrelser ikke handler om vekt i seg selv men heller om hvor mye av dagen din som går til å tenke på og styre med tanker og atferd knyttet til kropp, vekt, mat og trening. Det er ikke vekten som bestemmer om du er "syk nok". Dersom store deler av dagen din går til kropp, vekt, mat og trening og planlegging og regler knyttet til dette kan du være i behov for hjelp helt uavhengig av vekt. De aller fleste som har spiseforstyrrelser er normalvektige. Noen er undervektige og noen er overvektige. Som sagt er det ikke det som teller.

Det å gå til helsesykepleier kan aboslutt være ordentlig og god nok hjelp. Dersom du og helsesykepleier tenker at du trenger en annen form for hjelp eller mer hjelp så kan vedkommende hjelpe deg med å formidle dette videre - da kan det bli aktuelt med henvisning til psykolog/BUP for eksempel. Du kan ta opp dette med helsesykepleier for å vurdere om du skal gå der eller et annet sted.

Dersom du mener at du ønsker å spise mindre og bli anorektisk for at du ikke skal ha "løyet" til fastlegen om å være syk så fraråder jeg dette på det sterkeste - dette vil ikke føre noe godt med seg og vil bare føre til mer vansker. Så du trenger ikke å bevise noe som helst for noen - prøv heller å holde fokus på hva som blir best for deg nå og fremover i det lange løp.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen