Jeg har selvmordstanker, men er redd for å snakke om dem

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du lurer på hva du skal gjøre med dette. Det høres ut som du jobber med en del vanskelige ting og er opptatt av å ta tak i livet ditt på en fin måte, det er veldig bra.

Det høres ut som du har hatt noen vanskelige opplevelser. Det er absolutt ikke så lett å vokse opp med konflikt og sykdom i nær familie. Da er det helt lov å ha hva enn slags følelser du har rundt det, ingen kan bestemme for deg hva du føler. Ofte kan du ikke bestemme selv hva du føler en gang, de bare dukker opp.

Det viktigste er kanskje å legge merke til hvilke følelser du har hatt og får, og så undersøke hva de kan handle om. Følelser kan ofte si oss nyttige ting om hva som foregår i og rundt oss. For eksempel forteller sinne oss ofte at en grense vi har er blitt tråkket over, mens tristhet kan komme av at noen har såret oss på et vis. Vi blir skuffet fordi vi hadde en eller annen forventning, vi kan bli glad fordi en forventning går i oppfyllelse eller vi får noe vi ønsket oss. Uansett er følelser helt greit å ha, og kjekt å kjenne på for å bli kjent med oss selv og livene våre.

Selvskading og selvmordstanker kan komme når følelser og livet kjennes overveldende ut, for eksempel. Det trenger ikke handle om at du faktisk ønsker å dø eller egentlig skade deg selv, men at du sitter alene med veldig tunge og vanskelige følelser som du ikke vet hvordan du skal håndtere. Kanskje er det litt sånn for deg akkurat nå?

Da er det som du selv er inne på veldig viktig at du snakker med noen om hva som foregår, tenker jeg. Hvis du allerede snakker med en familieterapeut om familien og hva som foregår er det kanskje en person du kan starte å fortelle til. Jeg vil tro at den personen kan hjelpe deg, og eventuelt hjelpe deg til å finne riktig hjelp hvis du trenger individuell terapi eller liknende for akkurat selvmordstankene og selvskadingen.

Jeg vet jo ikke hvor du får hjelp eller hva slags vansker de er vant til å håndtere, men hvis det er gjennom familievernkontor eller liknende så vil nok de kunne ta i mot vanskene dine på gode måter. De aller fleste som har selvmordstanker har ikke egentlig lyst til å dø, men de ønsker at livet skal være annerledes eller de har det veldig vanskelig for øyeblikket. Det vet familieterapeuter og de som jobber på familievernkontor godt.

Hvis du lurer på hvordan du kan starte en samtale eller hva du skal si så råder jeg ofte til å ta utgangspunkt i det du har skrevet her til oss. Her har du allerede beskrevet noen av problemene, og du har også fått et svar. Det er mulig å skrive ut spørsmålet og svaret, eller du kan vise noen det via nett.

Det kan hende det er fint for deg å fortelle hvordan du har det også til familie og venner, men hvis du er redd for å snakke om dette så ikke overtenk det med det første. Start med å fortelle hvordan du har det og hva som foregår til en person, eller si litt om det for å komme i gang.

Noen ganger føler vi oss låst fra å snakke om noe vanskelig fordi vi tenker for stort på det og for langt frem. Det er ikke sånn at du enten må snakke med alle om selvskadingen og selvmordstankene, eller at du ikke kan snakke med noen. Du kan fortelle familieterapeuten i første omgang og ta det derfra. Du kan fortelle vennene dine senere, eller velge hvem du forteller/ikke forteller dette til.

Men jeg tror du må starte å snakke litt om dette slik at du kan få hjelp og støtte. Det finnes mye god hjelp mot selvmordstanker og selvskading, og ved å skrive til oss er du allerede godt i gang med å få tak i denne hjelpen for deg selv. Fortsett med det og snakk med en rundt deg. Jeg ønsker deg masse lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no