Han er kanskje litt vel avhengig av meg?

Hei! Så fint at du sender inn spørsmål til oss og forteller hvordan du og dere har det. Du spør om hvordan dere kan endre tenkemåten rundt dette, men jeg lurer på om dere heller bør endre handlingsmåten.

La meg utdype:

1. Det er kjempe fint at dere snakker om det sammen, dere to, om hvordan dere har det og hvordan en selv har det. Det at man kan si når noe er vanskelig eller utfordrende er en god ting. Jeg tenker at dere skal fortsatt kunne snakke om det, men når det går over til stress, uro, eller angst, så bør dere ha noen verktøy på hånden som dere kan bruke.
2. Fordi: jeg tror ikke det er så bra at dere to alene snakker om dette sammen, men heller at han oppsøker noen han kan snakke med eller at han bruker verktøyene under. Det er jo sånn at man skal kunne ha det fint sammen, og fint alene. Og hvis en av de delene blir problematisk, så bør man skaffe hjelp.
   
   Siden det minner litt om separasjonsangst, så bør han snakke med en fagperson slik at de kan hjelpe han med å hjelpe seg selv. Ikke at dere to skal snakke om det igjen og igjen, uten at man kommer noen vei eller at det blir bedre.
3. Du skal ikke endre livet ditt pga dette, og du skal faktisk få lov til glede deg over det du beskriver til oss. Å dra på tur med søsteren sin er kjempe fint, og selvfølgelig skal du gjøre det. Og selvfølgelig skal han jobbe seg mot et sted hvor han ikke ser inn på seg selv, og fokuserer på seg og sine ting, men at han heller kan se utover og glede seg over deg og dine ting.
   
   Nei, det er ikke enkelt der og da når han har det vanskelig, men ved å finne måter å håndtere det på, og kunne snakke med noen om det (som ikke er deg), så vil det bli lettere etterhvert.
4. Til slutt vil jeg fortelle deg og dere litt om grenser. Jeg tenker at "den nye samtalen" om når ting er vanskelig, kan gjerne være litt som: jeg gruer meg til at du drar fordi, da blir jeg stresset bla bla bla.
   
   Det er fint å snakke om, og det kan dere fortsatt snakke om.
   
   Men når den samtalen begynner på nytt, eller man bruker lengre tid på den, så skal dere komme til et punkt hvor du eller han sier at: OK nå har vi snakket om det, og det er heller bedre at du snakker med en klok voksen om det, eller at du bruker verktøyene på ung.no.
   
   Når dere setter en tidsbegrensning på det som er vondt og vanskelig, så tvinger dere dere selv, og han, til å endre fokus. Når dere har satt den grensen, så skal dere da prøve å snakke om noe annet, som dere gleder dere til eller som dere ønsker å gjøre sammen.
   
   Hvis det blir vanskelig så foreslår jeg at dere gjør en hyggelig aktivitet sammen, søker opp spørsmål man kan stille hverandre på nettet, eller forteller den andre om noe en selv syns er interessant, eller tror den andre syns er interessant.
   
   Det er ikke fordi dere ikke kjenner hverandre, men mer fordi det er lett å bli "stuck" når ting er utfordrende.
5. Husk at dette er noe som skjer i han, som han må jobbe med. Du kan bare være en god støtte på veien, og hjelpe til underveis med å si at dette er naturlig og normalt i et forhold for deg, og dette er ikke naturlig og normalt i et forhold for deg. Se artikkel for hjelp.
6. Det å oppfordre han til å være med familie og venner, eller drive med en hobby kan også være bra. Jo bedre han har det i sitt eget liv, jo bedre kan dere få det sammen.

Håper noe av dette var til hjelp for deg!

Ønsker deg alt godt og sender deg en varm klem <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap og familieterapeut, ung.no.