Leste brev fra jeg var 14 om selvmord og har fortsatt selvmordstanker

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Det kan nok være vanskelig å lese noe du har skrevet til deg selv for fire år siden som fortsatt er fremme for deg i dag. Da får du en påminnelse fra deg selv om at dette er noe som har pågått lenge og det kan man miste motet av.

Det jeg tenker er at det nettopp blir viktig med en endring når du har hatt det så vanskelig lenge. Jeg har forståelse for at du gruer deg til å snakke med noen (det er helt normalt) men det er nok dette som bør skje. Det kan være veldig tungt å bære selvmordstanker alene. Husk at de/vi som jobber med psykiske vansker er veldig vant til å snakke om slike ting og dermed vil hjelpe deg i samtalen. Men ingen får vite at du sliter dersom du ikke gir beskjed.

Jeg er helt enig med deg i at moren din vil bli knust om du dør. Samtidig så ønsker jeg også for deg at du skal selv få oppleve at livet er verdt å leve og det vet jeg at er helt mulig selv om det ikke føles sånn ut for deg nå.

Det er viktig at du tar kontakt med fastlegen din for å be om hjelp. Dersom du ikke klarer å si ordene kan du vise spørsmålet du har sendt til ung.no eller svaret mitt. Du kan be om henvisning til psykolog/DPS og der vil det være personer som er vant til selvmordstanker og alt annet som er tungt å bære.

Det er lurt om du hopper ut i det nå så slipper du utsette og være alene om dette. Jeg er som sagt klar over at det er krevende men det høres likevel nødvendig ut.

Trenger du noen å chatte/skrive med for råd og tips kan du kontakte Kors på halsen. Der vil du få kontakt med voksne som er interessert i å lytte og hjelpe.

Jeg ønsker deg alt godt og vil minne deg på at du er verdifull og at ingen tanker, følelser og situasjoner varer evig men at man ofte vil trenge andre sitt perspektiv/hjelp/råd for å komme inn i en vond spiral.

Med vennlig hilsen psykologen