Slitt med psykisk helse i over et år, føler jeg sitter fast. Jente 15

Hei!

Jeg forstår at det er vanskelig å være deg nå. Du trenger ikke å føle deg dum! Jeg mener heller at det er motsatt - jeg mener du er klok og reflektert som klarer å sette ord på det som finnes på innsiden av deg nå. Du beskriver så godt hvordan alle de vanskelige følelsene surrer seg sammen og gjør det forvirrende.

Men alt det du beskriver er vanlig. Det er vanlig å bli sint på overflaten når man egentlig er lei seg og deprimert inni seg. Det er vanlig å ønske seg tilbake til de følelsene man er vant til å ha, selv om de er vonde, bare fordi det føles tryggest og mest kjent. Det er også vanlig å kjenne seg håpløs og at ting rundt en ikke er ekte, når man har det vondt inni seg. Det er vanlig å være redd for å skuffe foreldre om man forteller noe vanskelig.

Men selv om alt dette er vanlig så betyr ikke det at det sant at det vil skje (f.eks at foreldrene dine vil bli skuffa). Det betyr heller ikke at det er greit at du skal fortsette å ha det sånn. Du fortjener å ha det bedre.

Du fortjener å kunne snakke med dine nærmeste om alt det du bærer på, og deretter bli forstått. Det kan være vanskelig for foreldre å forstå seg på ungdommen sin, så klart. Men jeg er helt sikker på at dine foreldre ønsker å prøve å forstå og at hvis du forteller dem hvordan du har det så vil de ikke bli skuffa, de vil bli glade for at du turte å si noe. De vil kanskje bli lei seg, ja, for å høre at barnet deres har det vondt. Men de er voksne så stol på at de da klarer å håndtere sine egne følelser og evt søke støtte av andre voksne igjen.

Husk også at foreldrene dine selv har vært ungdommer en gang. De kan nok kjenne igjen hvordan det f.eks er å bli sint utenpå når man egentlig bare er lei seg inni seg. Eller hvordan det kan føles vanskelig å snakke med egne foreldre.

Kan du kanskje starte med å snakke med en annen voksen først, for å forberede deg litt? F.eks helsesykepleier på skolen din, eller på den lokale helsestasjon for ungdom? Der vil du bli møtt med forståelse. Det er helt vanlig å gå dit, for små og store ungdomsutfordringer. Du vil ikke bli dømt eller sett ned på om du tar kontakt og forteller hvordan du har det til helsesykepleier.

Helsesykepleier er vant til å snakke med ungdommer som har lignende følelser som deg, og som synes livet er tungt. Sammen kan dere forberede og sortere litt og så kan du snakke med foreldrene dine når du er klar for det. Eller helsesykepleier kan snakke med dem for deg.

Du kan også ringe en anonym telefon (f.eks kors på halsen) hvis du føler det er lettere å ikke si hvem du er. Målet kan være at du vil ha hjelp til å finne ut hvordan du kan si ifra til foreldrene dine at du har det vanskelig.

Det viktigste er at du ikke bærer på alt dette tunge alene. Det finnes hjelp å få og man kan komme videre fra vonde perioder.

Takk for at du delte med oss på ung hvordan det er å være deg. Jeg sender deg en god klem og håper du overkommer følelsen av å være dum eller hjelpeløs og heller sier til deg selv at det er å være modig og klok, å si ifra til andre hvordan man har det. Tenk om en venn eller familiemedlem fortalte deg at han/hun hadde det vanskelig. Hvordan ville du reagere da? Ville du blitt skuffet? Det tror jeg ikke. Jeg tror du hadde blitt glad for å være en som kunne hjelpe og stolt over at den andre valgte deg som en å stole på. Sånn tror jeg det vil være for de du velger å si det til og;)

Alt godt til deg!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no