Jeg vil ikke leve, men jeg vil heller ikke dø!

Hei,

Hører at du ikke har det bra og det høres veldig tungt ut for deg nå.

Det er ikke uvanlig å få tanker om å dø når man opplever å ha det så vanskelig som du har det nå. Slike tanker er ikke det samme som et faktisk ønske om å dø, men et sterkt ønske om at noe skal skje, slik at man ikke forsetter å ha det sånn

Du skriver at du ikke vil snakke med foreldrene dine om dette. Jeg skjønner at det kan være vanskelig. Samtidig er det alltid viktig at foreldrene dine vet litt om hvordan du har det slik at de kan støtte deg og passe på deg på den måten som du trenger nå. Du skriver at du kunne tenke deg å snakke med en veileder i klassen din. Det er det ingenting i veien for. Det viktigste er at du stoler på vedkommende og har tillit til denne personen. Jeg blir imidlertid noe usikker på om denne personen er en voksen eller om h*n er like gammel som deg? Det er alltid fint å dele vanskelige ting med andre, både jevnaldrende og voksne, men dersom denne veilederen ikke er en voksen så blir det viktig at dere deler dette med en voksen også. Det kan være en lærer på skolen, foreldrene til en god venn, en tante eller onkel. Du kan også Ta kontant med Helsestasjon for ungdom. Her jobber det mange flinke mennesker som vil hjelpe deg.

Du kan også bruke chattjenesten Sidetmedordeller ringe Mental helse sin hjelpetelefon 116 123 for å snakke med noen voksne som kan lytte og gi råd.

Sånn som du har det akkurat nå kommer du ikke til å ha det for alltid, det er viktig å huske på. Og når situasjonen endres til det bedre er jeg sikker på at tankene også vil bli lettere.

Husk at du ikke er alene, og at det er hjelp å få der ute! Det er derfor viktig at du søker om hjelp og jobber med å sette ord på det som er vanskelig.

Jeg legger ved noen artikler som jeg anbefaler deg å lese.

Jeg sender deg mange gode tanker.

Med vennlig hilsen psykolog