Bør jeg snakke med noen når jeg strever, og hvem kan det være?

Jente, 13

Jeg har det egentlig ikke så bra, men jeg er ikke så komfortabel med å snakke med folk om følelser. Ingenting er gøy lenger bortsett fra å spille kornett som jeg spiller med korpset mitt og å høre på musikk, men det er heller ikke like gøy som før. Skolen pleide å være gøy før nå er det bare stress. Og jeg har mange gode venner og det er gøyere å være med dem enn å ha time på skolen, men samtidig er det ikke gøy. Alt er liksom bare stress. Jeg har tenkt at det ikke er så ille om jeg hadde dødd for jeg tror ikke noen hadde savnet meg særlig mye. Det føles ikke som om noen trenger meg. Alle har noen de kan lett bytte meg ut med. Mamma og pappa har lillesøsteren min og vennene mine har de andre vennene deres. Jeg er også usikker på kroppen min å prøver å spise lite, men uten at noen merker det. Jeg vil ikke dø, for døden er det jeg er mest redd for, men jeg vil ikke leve sånn her. Syns dere jeg bør si til noen hvordan jeg føler? Hvem kan jeg i så fall snakke med og hvordan kan jeg si det?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Så fint at du skriver til oss i ung.no og spør om det du er usikker på.

Ja, jeg synes absolutt du bør fortelle noen hvordan du har det.

Det mest naturlige er å snakke med foreldrene dine. For dem er du viktig og umistelig. Kanskje de har strevd med noe av det samme som deg når de var på din alder, og vet hva som skal til for at du skal få det bedre.

Foreldre dine ønsker nok bare det beste for deg. Hvis de ikke har oppdaget at du strever, er jeg sikker på at de gjerne vil vite det.

Om du synes det er vanskelig å snakke med foreldrene dine først, kan du henvende deg til helsesykepleier på skolen din. Helsesykepleier er vant til å snakke med unge om det du strever med. Helsesykepleier kan også hjelpe deg med å snakke med foreldrene dine. Slik at de kan være god støtte og hjelp for deg hjemme.

Om du ikke helt vet hva du skal si, kan du vise foreldrene dine eller helsesykepleier det du har skrevet her.

Jeg forstår veldig godt at du ikke ønsker å ha det som du har det nå. Det er sårt og vondt å føle at ingen trenger deg. Men jeg er sikker på at det er tankene dine som lurer deg litt. Derfor er det viktig at du ikke holder de for deg selv.

Når du er misfornøyd med din egen kropp kan det nok være fristende å regulere matinntak.

Å spise mindre mat er ikke løsningen for deg for å få det bedre nå. Du er 13 år, i pubertet. Kroppen og hjernen din er i vekst og utvikling. Da trenger den nok mat for at du skal kunne utvikle deg normalt.

Tenker du at du skal slanke deg og gir kroppen for lite mat, vil du risikere at denne utviklingen stopper opp. Du kan også risikere å utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse som følge av kroppens reaksjoner på sult og undervekt.

Kropper utvikler seg i litt forskjellig takt. Det er normalt. Spis regelmessige måltider med nok mat og variert kost. Så vil kroppen din bli slik den er genetisk bestemt fra fødsel at den skal bli.

Det er ikke utseendet ditt som avgjør om du har det bra.

For lite mat kan medføre at du orker mindre, blir fortere lei deg og sint. At du kan gjøre og si ting du ellers ikke ville gjort. For lite mat kan gjøre at du blir mer rigid og får mer negative tanker om deg selv, og dermed dårligere selvfølelse.

Ta godt vare på deg selv. Gi kroppen din det den trenger, sørg for nok søvn, være litt ute hver dag, gå deg en tur, være med folk du liker og gjør ting du synes er gøy.

Snakk med noen, slik at du få hjelp til å sortere vanskelige tanker og finne ut hvordan du kan få det bedre. Ofte hjelper det bare å få sagt hvordan du har det.

Jeg legger ved et par artikler med informasjon som kan være nyttig for deg.

Ønsker deg alt godt.
Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier for ung.no

Besvart: 24.3.2023