Jeg føler meg helt nummen og tom

Hei,

Så fint at du skriver inn til oss med dette, og at du har forsøkt å snakke med psykolog.

Jeg synes du burde prøve å snakke med noen om dette igjen.

Det kan mange ganger kjennes veldig skummelt og kanskje umulig å klare fortelle ordentlig hva det er som foregår i tankene og følelsene våre.

Det kan være vanskelig å sette ord på. Kanskje skjønner vi ikke helt selv hva vi føler eller opplever, og vi vet ikke hvordan vi skal snakke om det.

Det høres også ut som du opplever det litt som om følelsene er stengt av, eller at det er vanskelig å få tak på dem. Da er det ikke så rart om det også kjennes vanskelig ut å snakke om.

Jeg synes likevel du burde forsøke igjen, nettopp fordi det kan være det hjelper å finne ut av det ved å snakke sammen med noen.

Mange tenker at de er nødt til å skjønne seg selv og det som skjer med og i dem for at de skal kunne snakke med andre om det, men det er oftere omvendt. Spesielt når vi har det vanskelig.

Da trenger vi å snakke med hverandre for å finne ut av hva dette egentlig er, og handler om.

En vei å gå kan også være forsøke få tak i hva det er som skjer når du trener kampsport, som fungerer. Er det noen følelser eller opplevelser i kroppen som du får tilgang til, som du ikke så lett får tak i ellers?

Kan du bruke det når du skal snakke med terapeuten? Eller snakke med terapeuten om nettopp det, hva som skjer i kampsport og hvordan dere kanskje kan utnytte det i terapien?

Hvis du ikke vet hvordan du skal begynne å fortelle noe, så er det alltid fint som en hovedregel å begynne med å snakke om at det er vanskelig å snakke om.

Psykologer er vant til at det å komme til dem og prate ikke er det enkleste i verden, og kan hjelpe deg til å få frem hva du har lyst til å fortelle.

Du kan også bruke det du har skrevet her til oss for å komme i gang. Mange ganger kan det være lettere å skrive ned noe om hva vi tenker og føler, enn det er å snakke om det.

Ellers er det veldig vanlig å kjenne seg litt stressa og utenfor når det kommer til kjærester og det å vokse opp. Det er ikke noe lett å være menneske, og som tenåring er det mye press og stress samtidig som kan gjøre det krevende for enhver.

Du er ikke alene om å kjenne det som du kjenner det, selv om det noen ganger kan kjennes sånn ut.

Jeg håper dette svaret gir deg litt håp og pågangsmot videre, og at du får det bedre etter hvert. Livet endrer seg heldigvis hele tiden, og det er ingenting som er håpløst selv når det kjennes sånn ut.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no