Går gjennom sorg etter at behandlingen min er avsluttet

Hei du!

Det høres ut som at du har tatt denne avslutningen veldig tungt og at du har det vanskelig nå etter at behandlingen ble avsluttet. Det er vondt å ha det sånn og man kan føle seg veldig alene.

Det er godt å høre at dere hadde en god relasjon. Det å gå i terapi vil for mange oppleves som en veldig god støtte og det høres ut som det var slik for deg. Det vanskelige med å knytte seg til noen som man har som behandler er nettopp det du beskriver - at avslutningen kan bli tung. Det kan være en sorg å kjenne på at den man har hatt en god relasjon til ikke skal være der lenger.

Det høres ut som at du har fått det såpass vondt etterpå at disse såre følelsene får deg til å tenke tanker som gjør deg vondt. Du forteller at du er lei deg for at behandleren din sikkert er glad for at du sluttet og at hun bare gjør det for pengene. Det høres ut som at disse tankene kommer fra en veldig sår plass. Du har selvfølgelig rett i at dette er en jobb for din behandler (og at hun får penger for jobben sin) men det betyr ikke at man ikke bryr seg. Jeg tenker at vi som jobber i slike yrker gjør det fordi vi ønsker å hjelpe og bryr oss om å hjelpe de som kommer til oss. Du forteller at din behandler ble rørt ved avslutningen og da høres det ut som for meg at dette vekket noe i henne - altså at hun ikke er likegyldig.

Når det er sagt så er det slik at det å gå i behandling hos spesialisthelsetjenesten har begrensninger. Når man har gått i 2,5 år så er det gjerne slik at man ikke får gå lenger. Dette er det ikke din behandler som bestemmer over. Spesialisthelsetjenesten vil kollapse dersom alle som har gode relasjoner med behandlere skal gå i veldig mange år. Da er det ikke plass til andre som også trenger hjelp. Dermed så er det vanlig at det blir vurdert at man f.eks enten prøver en periode uten terapi, at man får oppfølging i kommunen (førstelinjetjenesten) eller at man f.eks går i langtidsterapi privat dersom man har lyst og råd til det. Jeg har forståelse for at dette kan kjennes vondt og "kaldt" ut - men det er som sagt ikke din behandler som styrer dette.

Du har lov til å være lei deg for at behandlingsforløpet er over og jeg tenker at det sier noe om at du har hatt en god opplevelse hos din behandler - dette er egentlig noe positivt og verdifullt og kanskje noe du vil tenke annerledes om når det går litt mer tid der du gjerne ikke er like lei deg lenger. Som du sier selv så er dette en sorg og sorger går i bølger. Det kan hjelpe å få det litt på avstand. Da kan det hende du også oppdager at du sikkert har sikkert mange gode erfaringer du kan ta med deg fra terapien som kanskje kan hjelpe deg godt på veg selv om selve behandlingsforløpet er over.

Ønsker deg alt godt og lykke til videre.

Med vennlig hilsen fra psykologen