Gutt 20. Flyttet hjem etter folkehøgskole, går på veggen

Hei!

Du beskriver at det er vanskelig å flytte hjem igjen og det skjønner jeg godt. Du merker sikkert problemene ekstra godt nå som du har vært borte, for da får du distanse og kan se ting du levde midt oppe i før, litt klarere. Men det høres ikke hyggelig ut. Det er naturlig at du blir påvirket og "går på veggen" når moren din er syk og broren din ruser seg. Rus og psykisk sykdom er store belastninger for en familie og det må ha vært vanskelig for deg å bo med disse to også da du var yngre.

Jeg blir glad for å lese at du hadde det så bra på folkehøgskole og at du var tålmodig og "sto i det" når du egentlig bare ville slutte etter en uke. Det du klarte ved å bli værende, er oppskriften på å utvide tryggheten sin. Å tåle usikkerheten og ubehaget i starten av en ny tilværelse, for så å erfare at det kan gå bra og man blir trygg og f.eks får nye venner og nye ferdigheter om man gir det tid. Jeg håper og tror at det samme vil skje for deg når du snart skal studere.

Men hvordan holde ut hjemme i mellomtiden? Det er ikke sikkert du klarer å gjøre noe for å bedre tilstanden til dine familiemedlemmer. Men hvis du klarer å tenke litt fremover mot det spennende nye du selv har i vente, så håper jeg at du kan finne ro med det.

I tillegg tenker jeg rett og slett at det kan være lurt at du bruker mye tid utenfor huset. Du kan gå turer eller gjøre aktiviteter ute, som du selv liker. Kanskje har du andre i familien du kan besøke? Venner du fikk på folkehøgskolen du kan dra til? Jeg tenker at du bør holde fokus på å ta best mulig vare på deg selv.

Klarer du i tillegg å snakke med moren din om det du ser litt klarere nå som du kommer hjem på besøk? Noen ganger kan mennesker som har isolert seg og er psykisk syke ikke klare å se sine egne dårlige mønstre. Man ser liksom ikke seg selv utenfra. Hvis du snakker med moren din om hvordan du opplever å bo hjemme og at du ser hun isolerer seg, kan det hende hun lettere kan forstå at dette ikke er en god strategi, verken for deg eller henne. Du kan si at du sier ifra fordi du bryr deg om henne. Spør om det er noe du kan gjøre for å hjelpe henne med å komme seg ut. Det kan hende hun lettere kan klare å ta tak i situasjonen sin og be om annen type hjelp og (fra f.eks fastlegen sin), dersom du forteller henne hva du nå ser. Men hvis hun ikke vil eller er klar for det så tenker jeg at hennes helse ikke er ditt ansvar heller. Det samme gjelder for broren din, dersom han er over 18 år. Alle voksne mennesker har ansvar for egen helse og de må ville hjelpe seg selv.

Det er fint at du ønsker deg din egen familie. Da har du kanskje noen drømmer og ideer til hvordan du vil gjøre ting annerledes enn hva du selv har opplevd og det er egentlig en fin og sunn ting. Det tipper jeg du kommer til å få til. Det kan imidlertid være lurt at du oppsøker samtalehjelp for å bearbeide det vonde du har vært igjennom, både med tanke på familiens og dine psykiske belastninger. Ved å bli ennå mer bevisst egne "sår", kan du aktivt velge en ny vei for deg selv. Tenk også over om det er noe fint du kan ta med deg av minner eller tradisjoner hjemmefra. Selv om mye har vært vanskelig er det kanskje ting ved broren og moren din du har satt pris på? Ikke glem dem og la dem også få bety noe.

Jeg håper dette ga noen svar og innspill. Jeg har i tillegg funnet frem noen artikler som jeg har lagt ved under svaret mitt. Noen av dem har tips til hvor du kan ta kontakt dersom du ønsker å prate med noen. En annen handler om det å ikke føle seg hjemme i sin egen familie. Den tror jeg du vil ha nytte av å lese. Lykke til med studier og med veien videre i livet ditt. Skriv gjerne til oss igjen.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no