Føler meg misforstått og ekskludert. Hvordan få det enklere med familien?

Hei!

Jeg forstår godt at de følelsene du kjenner på ovenfor familien din, og særlig pappa, er vond. Det høres ut som det har vært sånn en stund, men at den ferieturen de bestilte uten deg ble dråpen som fikk begeret til å renne over?

Følelsen av å bli ekskludert og misforstått kan gjerne oppstå dersom man ikke snakker åpent og ærlig med de man har nære seg i hverdagen. Du skriver det er vanskelig å si til familien din det du føler på. Har du tenkt noe over hvorfor du syns det er vanskelig? Det kan kanskje handle om at det ikke virker å være plass til det. Kanskje gir ikke faren din inntrykk av å ha tid eller overskudd til å prate med deg? Er det mye krangling? Føler du deg ikke sett, spør han aldri hvordan du har det eller hva du tenker? Da er det ikke rart at du ikke føler for å si noe!

For hvis man ikke føler seg forstått eller føler seg alene, så trekker man seg gjerne bare ennå mer vekk fra de man egentlig vil ha nære. Man gjør det kanskje for å beskytte seg fra å bli skuffet eller fra følelsen av å ikke bli forstått. Så det er forståelig at du ikke vil si noe om det med ferien. Men på lang sikt blir avstanden til andre mennesker bare større og så er man i en negativ spiral der man kjenner seg alene og at ingen forstår en. Så jeg tenker at du bør si i fra til familien din om at du ble skuffa over å ikke bli inkludert i planene. Jeg tror de ikke forstår det. Kanskje de tenker at du ikke vil være med? Da er det viktig at de får vite hvordan det egentlig er for deg!

Når du spør hva du skal gjøre og hvordan du skal få det enklere, så tenker jeg derfor at du bør forsøke å sette ord på hvordan du har det inni deg. Hvis det er vanskelig å si det til familien din nå så kan du vurdere å aller først si det til noen andre, for å bearbeide det litt. Tenk etter om du har noen rundt deg som du stoler på. Hvem tror du det ville være størst sjanse at forstod og aksepterte deg uansett hva du sa? Det kan være en venn, en annen voksen i familien din enn de du bor sammen med. Det kan også være en litt mer nøytral voksen, som helsesykepleier på skolen din eller en lærer. Start å snakke med denne personen! Det vil kanskje føles skummelt å være ærlig om følelser som ikke er lette, men det er lurt å gjøre det.  

Forsøk å si hvordan du har det inni deg, uten å si så mye om hva du tenker at andre mennesker gjør feil. Bare fokuser på det som gjelder deg. Kan du forsøke å undre deg litt over hva som ville vært til hjelp for deg og? Det kan være lurt å si. Ved å snakke mer om hvordan man har det så er det lettere å bli forstått.

Når du har forsøkt å snakke med en annen så kanskje det vil være lettere å snakke med faren din og de andre i familien etter hvert. Jeg vil også anbefale deg å sjekke ut tipsene i denne artikkelen vi har laget på ung, den handler om det å snakke med foreldre om vanskelige ting. Les den før du evt snakker med familien/faren din om det du tenker på. 

Vi har også laget en annen fin artikkel på ung som heter "jeg føler at jeg ikke passer inn." Den syns jeg du skal lese, den handler også om det du tar opp. Der vil du finne flere tips til hvordan du kan snakke med de rundt deg og du vil også lese litt om hva som kan være en styrke med å føle seg annerledes enn familien sin. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg håper du får forståelse og støtte dersom du får til å fortelle til noen rundt deg hvordan du har det om dagen. Det er skummelt men ofte blir ting bedre av det. Jeg ønsker deg alt godt, skriv gjerne til oss igjen<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no