Jeg føler alltid at jeg er på utsiden av vennegruppen.

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres veldig tungt ut, og det gir mening at du blir sliten av det. Det er noe av det verste som finnes å føle seg alene mens man samtidig er omgitt av folk. Når du aldri blir invitert, alltid føler deg som sistevalget og merker at folk unngår deg, så begynner man etter hvert å tro at man er problemet selv. Men det er ikke nødvendigvis sant. Noen vennegrupper bare får en dårlig dynamikk hvor en person ender opp litt utenfor, og da kan det føles helt jævlig for den personen som opplever det.

Jeg tror også det er viktig at du ikke begynner å gjøre deg selv mindre bare for at andre skal tolerere deg mer. Den tanken om at “de hadde kanskje likt meg bedre hvis jeg bare var stille” kommer ofte når man har blitt såret lenge. Men ekte venner skal ikke kreve at du slutter å være deg selv for å få være med. Du fortjener å føle deg ønsket, ikke bare akseptert når det passer dem.

Det høres også ut som du har gått veldig lenge med dette alene. Når man ligger våken om natta og gråter over sånne ting, så blir alt mye tyngre fordi man ikke får delt det med noen. Selv om det føles som om du ikke har noen ekte venner akkurat nå, betyr ikke det at du aldri kommer til å få det. Mange finner faktisk bedre venner litt senere, når de kommer inn i nye miljøer eller møter folk som passer dem bedre.

Du trenger heller ikke ta en stor avgjørelse med én gang. Du kan gradvis trekke deg litt unna folk som får deg til å føle deg dårlig, uten å isolere deg helt. Og hvis det finnes en voksen du stoler litt på, det kan være en helsesykepleier, lærer, trener eller noen hjemme så hadde det vært bra å si noe. Ingen burde bære alt dette alene.

Håper du snakker med noen. Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier