Jeg skammer meg over arrene jeg har etter selvskading.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Som jeg forstår innlegget ditt så er du kommet over selvskadingen din, og at det nå er bare arrene igjen? Jeg er svært glad for at du er blitt frisk fra selvskadingen.

Arrene er de synlige bevisene på at du har slitt voldsomt en stund, og hatt vanskelige tanker og følelser. Det er bare så synd at du ikke ba om og fikk hjelp mye tidligere, sånn at du kunne unngått selvskadingen og arrene.

Arrene vil aldri gå bort, men de vil blekne og bli mindre synlige. Du skal ikke skamme deg. Det er ikke skamfullt å ha det vanskelig i perioder. Livet går opp og ned for alle mennesker, noen har større plager enn andre og noen av de igjen tyr til selvskading, og kanskje til og med har selvmordstanker og selvmordsforsøk.

Løft hodet og vær stolt over at du har kommet videre. Hvis noen ser arrene dine og ikke sår, så forstår de også at du har kommet deg videre, du har jobbet deg gjennom det vanskelige og har overlevd. Det står det respekt av.

Jeg håper at du gjennom den vanskelige tiden med selvskading, lærte deg litt om deg selv og teknikker du kan bruke hvis du skulle få vanskelige og kanskje depressive tanker igjen. Jeg håper at du har lært at du skal søke hjelp på et tidligere tidspunkt, og at hvis du bare får hjelp, så kan du snakke deg ut av de vanskeligste tankene.

Du kan gjerne snakke med helsesykepleier hvis du ikke allerede gjør det. Det kan være forebyggende for deg, sånn at du holder tankene dine friske og sunne. Det hjelper å snakke om det som opptar tanker og følelser. Akkurat nå er det tankene på arrene som plager deg mest.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier