Jeg er lei meg og strever både på skolen og hjemme!

Jente, 13

Hei Jeg er lei meg og stressa med å holde skolen i sjakk, og begge foreldrene mine sier jeg blir for mye i uken, så hvor skal jeg være da? Det er ingen som forstår hvordan det føler og ha en sikkelig skadd mor som ikke kan gå mer enn en km om dagen pgs beinskade og en far som er ekstremt selvrettferdig. Jeg føler ingen forstår, og jeg gråter hver dag men allikevel drar jeg på skolen, før gode karakterer og forsøker å leve opp til forventingene men keg føler jeg kun blir møtt med ... jeg vet ikke, ufrivillig ros? Du aner ikke hvor demotiverende det er, og konstant møte opp men aldri ha noen som egentlig møter opp for deg. I tillef er det dette med krugen i Iran, og halve familien min er iransk, så de og pappa er helt på tuppa for det. Jeg føler jeg ikke har noen å betro meg til unntatt dere, så dere er mitt sidte håp om en eller annen bedre tilværelse eller tips eller egentlig hva som helst som kanskje er litt snilt eller løftende . takk for at du orket å lese alle ordene mine

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du går gjennom høres utrolig tungt ut, og det er helt forståelig at du føler deg både stresset, lei deg og alene. Du prøver å håndtere skole, forventninger, en vanskelig situasjon hjemme og bekymringer for familie samtidig, og det er mye mer enn det de fleste på din alder egentlig skal måtte bære.

Det du sier om ros som føles tom eller “ufrivillig” forstår jeg godt. Når man har det vanskelig inni seg, hjelper det ikke så mye at folk bare sier “bra jobba” på utsiden. Du trenger noen som faktisk ser hvordan du har det, ikke bare hva du får til. Det at du likevel møter opp på skolen, får gode karakterer og prøver å holde alt sammen, viser hvor sterk du er, selv om det sikkert ikke føles sånn.

Situasjonen hjemme høres også veldig vanskelig ut. Det er ikke rart at du føler deg uten plass når begge foreldrene dine strever på hver sin måte. Du fortjener å bli lyttet til og å ha et sted hvor du kan føle deg trygg og rolig, ikke bare være den som tilpasser seg hele tiden. Det er ikke din jobb å bære alt alene.

I tillegg kommer bekymringene for krigen og familien din, og det gjør alt enda tyngre. Når de voksne rundt deg også er stresset, kan det føles som om det ikke er plass til dine følelser. Men det er det. Det du kjenner på er viktig, og du har like stor rett til støtte som alle andre.

Selv om det kanskje føles som om du ikke har noen å snakke med, er det veldig viktig at du prøver å finne en trygg voksen. Det kan være en lærer, helsesykepleier på skolen eller en rådgiver. Du trenger ikke forklare alt med en gang, det holder å si at du har det vanskelig og trenger noen å snakke med. Du fortjener å bli tatt på alvor, og det finnes voksne som vil hjelpe deg.

Prøv også å gi deg selv små pauser i løpet av dagen, selv om ting er travelt. Det kan være noe så enkelt som å høre på musikk, skrive ned tankene dine eller bare sitte litt i ro. Og hvis du gråter, så er det helt greit. Det er en naturlig reaksjon på at du har det vondt.

Håper du snakker med noen. Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 10.4.2026