Har selvmordstanker og selvskader, men føler ikke at det er så alvorlig

Jente, 16

Hei. Jeg har hatt selvmordstanker en stund og selvskadet en stund nå. Det jeg synes er vanskelig å forstå, er at jeg ikke føler at det er så alvorlig. Jeg vet at selvskading og selvmordstanker egentlig er alvorlige ting, men for meg føles det nesten normalt. Jeg har hatt det sånn så lenge at jeg nesten ikke husker hvordan det var før. Jeg føler at jeg har blitt vant til å ha det sånn. Selv om jeg hater det, føles det også trygt. Det har blitt noe kjent, og derfor er det en del av meg som ikke vil bli bedre. Det høres sikkert rart ut, men jeg føler nesten mer frykt for å gi slipp på det enn for å fortsette å ha det sånn. Jeg har også mistet interessen for ting jeg pleide å være glad i. Ting som før betydde mye for meg gir meg ikke den samme gleden lenger. Det føles som om jeg bare eksisterer i stedet for å leve. Jeg vet dere ikke kan gi noen diagnose, men hva tenker dere at dette kanskje er? Og hvordan kan jeg eventuelt få det bedre

Hei,

Så fint at du tar kontakt med oss som jobber i ung.no når du har det vanskelig og har ting du lurer på.

Det du forteller om at selvskading og selvmordstanker føles normalt og gir en form for trygghet er faktisk en veldig vanlig reaksjon når man har hatt det vanskelig over lang tid. Når det at man har det vondt blir en vane, kan tanken på endring føles skummel og fremmed.

Første gang man tenker på selvmord eller skader seg selv, føles det gjerne sjokkerende og skummelt, men når det gjentas over måneder eller år, skjer det en tilvenning. Når du har hatt det slik så lenge at du ikke husker hvordan det var før, har denne tilstanden blitt din «normal». Å bli frisk eller gi slipp på disse tankene representerer noe ukjent. Det ukjente skaper ofte mer frykt enn å fortsette i et mønster du allerede føler du mestrer og kjenner.

At du har mistet gleden over ting du før satte pris på og føler at du bare eksisterer, er tydelige tegn på at psyken din er ekstremt overbelastet og ofte symptomer på depresjon.

Jeg synes det blir veldig viktig at du får kommet i kontakt med noen som kan hjelpe deg. Vet foreldrene dine litt om hvordan du har det? Det er viktig at de vet slik at de kan hjelpe deg og passe på deg på den måten du trenger nå. Videre vil jeg anbefale dere å ta kontakt med fastlegen din. Be om en rask time. Fortell fastlegen det du skriver her. Sammen lager dere en plan for videre hjelp og oppfølging. Det bør vurderes henvisning til BUP for utredning og behandling. Du kan lese mer om BUP i artikkelen under.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog

Besvart: 28.8.2026

Oppdatert: 29.8.2026