Jeg har siden jeg var liten slitt med å snakke foran andre.

Jente, 19

Hei, Fra jeg var liten så har jeg hatt problemer med å snakke på skolen og andre sosiale situasjoner, men snakket som normalt hjemme med familien. Så på barneskolen trodde lærerne mine at jeg hadde selektiv mutisme fordi jeg snakket ikke. Men, foreldrene mine sa det ikke kan være sant fordi vi hadde flyttet til norge fra england så da kunne jeg ikke norsk - og derfor ikke kunne snakke på skolen. Husker ikke helt hvordan ting var men når jeg ble eldre/ungdomsskolen så har jeg hatt masse angst for å snakke på skolen, og spesielt angst for at lærerne mine skulle høre meg snakke. Presentasjoner, gruppearbeid og å snakke høyt i klassen har vært veldig vanskelig. Det med å snakke foran andre har jeg alltid slitt med... Så lurer på om det kan være at jeg har hatt selektiv mutisme gjennom barndommen som kanskje har blitt forårsaket av at jeg flyttet til norge som 6 år og ikke kunne norsk, så derfor skapte det en angst hos meg? Da gir det ihvertfall mening, siden jeg har slitt lenge...

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei jente 19 år

Takk for at du skriver til oss i Ung.no og forteller til oss hvordan du har det. Jeg forstår at du har slitt med angst i mange år og at du lurer på hvorfor det har blitt slik.

Jeg vil råde deg til å snakke med psykolog slik at du kan få en kartlegging av angsten du kjenner på og på denne måten få hjelp til å håndtere den. Der kan du også få hjelp til å se på selektiv mutisme og om du kan relatere deg til det. Du kan eventuelt også snakke med helsesykepleier på helsestasjon for ungdom.

Det at du var stille når du var på barneskolen kan også handle om at du ikke kunne språket og at du kanskje følte deg annerledes fordi du snakket et annet språk?

Det å ha angst i sosiale situasjoner på skolen er faktisk ganske vanlig. Det er flere enn vi skulle tro som opplever det som stressende å få fokus på denne måten.

Ofte i slike situasjoner så merker vi angsten og stresset så godt i kroppen at vi blir så fokusert på det og blir veldig redde for at de andre skal kunne se på oss hvordan vi egentlig har det. Dette aktiverer angsten mer og man kan begynne å få angst for angsten.

Angst er ikke farlig men det er fryktelig ubehagelig. Det finnes heldigvis hjelp å få slik at man kan leve godt med angsten sin. Et råd er å fortsette og utfordre seg selv slik at angsten ikke "vinner". Det hjelper å tenke på at selv om angsten gir en reaksjon i kroppen som tilsier at vi blir redde så går denne aktiveringen ned når vi sier til oss selv at dette går fint og at det ikke er farlig. De som er rundt oss legger heldigvis ikke merke til hva som skjer inni oss - det er noe vi tror selv fordi vi merker det så godt.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Lykke til!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier

Besvart: 26.10.2019

Oppdatert: 26.10.2019