Er redd for å utvikle en spiseforstyrrelse, er også deprimert. Hjelp meg

Hei, gutt på 15 år

Så bra at du ber om hjelp og tips når du blir urolig. Det høres ut som du er obs på at du har et vanskelig forhold til mat og at du er redd for å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg vet ikke om du er på veg inn i en spiseforstyrrelse fordi jeg kan ikke utrede eller diagnostisere over internett. Men jeg skal skrive noen av tankene mine til deg om du kanskje kan ha nytte av.

Det å ha en spiseforstyrrelse handler om at man er overopptatt av tema som har med kropp, vekt, mat og trening å gjøre. En misforståelse som ofte skjer er at mange tror at det bare er de som er veldig tynne som har alvorlige spiseforstyrrelser. Dette er ikke riktig fordi man kan ha spiseforstyrrelser uansett vekt. Det handler om hvor mye av tankesettet som styres av tanker om kropp, vekt, mat og trening. Altså vil mye av dagen gå til å tenke på dette. Ofte utvikler man også "regler" for hva som er greit og ikke. Dette kan handle om hva man får lov til å spise, hvor ofte, ja/nei-mat, trenings"regime", hva som er greit å gjøre foran andre personer når det kommer til mat osv. Dersom man bryter reglene ender det ofte med vonde følelser og forsøk på å være enda strengere neste gang. Dette kan ofte føre til en vond og vanskelig sirkel der man føler seg dårligere og dårligere. 

Et generelt råd som er viktig dersom man strever mye med slike tanker kan være å innføre fem faste måltider inkludert mellommåltider som man bestemmer seg for å spise på forhånd. Det er lurt å bestemme seg på forhånd fordi man da kan slippe den ambivalensen ("skal/skal ikke") som gjerne oppstår når man forsøker å gå ned i vekt (fordi tankene sier det) samtidig som at kroppen trenger og ønsker maten fordi den må fungere. Det å sulte seg og ligge i kaloriunderskudd vil bare føre til mer fokus på mat, kropp, vekt og trening og er ikke heldig. Faste måltider kan hjelpe med å begrense dette. 

Du forteller at du trenger hjelp og det synes jeg er en god idé. Du forteller at du er redd men skriver ikke hva du er redd for. Dersom du er redd for å snakke med noen profesjonelle er det helt normalt å grue seg til dette - men husk at dette pleier å gå over! Det er som regel verst å grue seg til å komme i gang. Ofte ser man for seg hvordan det skal bli og så er det skummelt. Virkeligheten trenger ikke å ligne på det man ser for seg og de fleste vil fortelle at de synes det går lettere når de først har kommet i gang. Dersom du er redd for å få behandling så kan dette være en ambivalent tanke som dukker opp - noen kan være redd for at det ikke skal fungere eller eventuelt redd for å bli frisk igjen fordi man på en måte ønsker å ha noen av problemene også (f.eks ønsker å ta "kontroll" over matinntak). Det er uansett viktig at du følger tanken din som sier at du trenger hjelp slik at du sammen med noen profesjonelle kan finne ut om dette er noe du trenger slik du har det nå. Det finnes god hjelp å få for depresjon og også overopptatthet av kropp, mat, vekt og trening (eventuelt spiseforstyrrelser dersom du har det). Ofte er det slik at et problem påvirker et annet problem -  så dersom man tar tak i et problem vil det gjerne bli lettere på andre fronter også. 

For å få hjelp kan du kontakte Helsestasjon for ungdom eller fastlegen din. Du kan få henvisning videre til BUP ved behov.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til videre! 

Med vennlig hilsen psykologen