Moren min er sliten og trist, jeg føler ansvar for henne

Hei

Jeg forstår godt at du blir bekymra av at moren din viser dere at hun ikke har det bra. Det kan være vondt å se foreldre gråte eller vise tydelig at de er slitne, fordi foreldre er jo de som skal være de trygge og sterke for barna sine. Når de ikke er det, kan man bli både usikker og trist, og man kan føle på et veldig ansvar, slik du forteller at du gjør. Så dette er helt normale reaksjoner!

Når du føler deg skyldig av å holde på med dine egne ting imens moren din snufser og gråter, så tenker jeg det forteller at du har masse omsorg og empati for henne. Det er jo egentlig bare fint! Samtidig vil jeg si til deg at du ikke trenger å ta ansvar alene for at hun skal få det bedre. Det er viktig at du lever ditt liv og gjør de tingene du trenger for å ha det bra, f.eks se på Netflix og være for deg selv i kjellerstua, eller være med venner ute. 

Jeg tenker at du bør fortelle moren din at du merker at hun er mye trist om dagen og at du lurer på hvordan det går med henne. Det er best om dere får snakket sammen utenom de triste stundene hennes, i "fredstid". På et tidspunkt der det er rolig og dere har litt god tid til å prate. Da er hun nok mest mottakelig for å høre etter og for å eventuelt kunne fortelle litt til deg om hvordan hun har det og hvorfor.

Du må også fortelle moren din hvordan du har det! Du kan si at du blir bekymra og usikker av å høre at hun gråter mye og er trist. Du kan si at du har behov for å vite hva som skjer og hvordan det går. Ofte trenger voksne å minnes på at barna deres får med seg mer enn de tror, av det som skjer. Det blir en liten push til at de må klare å snakke med barna sine og forklare. Du kan også spørre om det er noe du kan gjøre for å støtte moren din. Kan du hjelpe til mer hjemme? Kan dere gå en tur sammen innimellom? Eller bare gjøre noe hyggelig dere to? 

Jeg håper moren din vil prate med deg på en god måte dersom du får til å si ifra om bekymringen din. Hvis det blir vanskelig kan du evt. snakke med pappa først. Han er også voksen og har sånn sett et større ansvar enn deg, for å hjelpe mamma. 

Hvis det også blir vanskelig å snakke med pappa, så kanskje du kan komme på andre familiemedlemmer rundt deg som kjenner mamma godt og som vet litt om hva som skjer med henne om dagen? Kan dere sammen snakke litt om hva dere skal gjøre? Kan du be annen familie om å besøke mamma og følge litt med på henne?

Det finnes også hjelp å få dersom mamma trenger noen å prate med hvis dette bare fortsetter. Her er en oversikt over hjelpetjenester. Dere kan også snakke sammen ved et familievernkontor.

Utfordringen for deg videre nå vil kanskje være å ikke ta for stort ansvar for moren din samtidig som du fortsetter å bry deg om henne. Det som er sikkert er at den situasjonen mamma er i, er det mamma som har ansvar for. Har hun det for tøft så må hun be om hjelp utenfra. Det er viktig at ikke du tar ansvaret for mammas situasjon, eller føler på skyld om du ikke klarer å hjelpe henne. Den hjelpen hun eventuelt trenger skal ikke du stå alene om å utføre. 

Jeg håper dette var til hjelp for deg og at det ga svarene du trengte. Lykke til, skriv gjerne til oss igjen

Vennlig hilsen familieterapeuten