Jeg har ingen grunner til å leve, absolutt ingen. Føler ikke noe.

Jente, 15

Jeg finner ingen grunn til å leve, absolutt ingen. Jeg har prøvd så godt jeg kan så lenge og finne noe som gleder meg, men jeg kan ikke føle noe som helst unntatt for meg selv. Familien min har hatt flere diskusjoner opp gjennom årene med mamma om hvordan de ser jeg ikke føler noe for andre. Jeg elsker ingen, jeg synes ikke synd på noen, jeg liker ingen. De få gangene jeg føler noe er når jeg synes synd på meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Det eneste som holdt meg oppe var håpet om å bli kirurg, men jeg er tydeligvis ikke smart nok for det. Jeg har hatt vondt i hodet så lenge hvor ingenting føles ekte ut lenger, jeg mister meg selv. Siste mnd har jeg følt at jeg blir svakere, har mindre lyst til å gjøre noe som helst og de små tingene som gledet meg før som anime, ikke gjør det nå lenger. Jeg trodde kanskje jeg var sliten av alt som skjer på hjemmefronten så jeg sa til meg selv at jeg kan se an hva jeg føler etter en liten ferie med en venn. Jeg føler fortsatt det samme

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, jente på 15 år

Det høres ikke ut som du har det noe lett for tiden og det har kanskje vært slik en stund også. Da er det klart at du blir sliten og nedfor.

Det høres ikke ut som om diskusjonene hjemme om at du "ikke føler noe for andre" har vært gode for deg. Hva som er grunnen til at dette har blitt tatt opp vet ikke jeg. Jeg forstår godt dersom du kjenner at dette har vært ubehagelig.

Du forteller at du ønsker å bli lege/kirurg men at du ikke er smart nok til det. Det er helt sant at det er ekstremt vanskelig å komme inn på medisinstudiet i Norge - det er det studiet med tradisjonelt sett høyest snitt av alle studier i dette landet. Så det er klart at det koster mye å komme inn. Dersom du ikke klarer å få gode nok karakterer til dette så trenger ikke det bety at du "ikke er smart nok" men at det både er ekstremt vanskelig å komme inn kombinert med at det høres ut som du har det veldig vanskelig med deg selv. Du har mye å tenke på og du har både vondt i hodet og syns at du mister deg selv. Det er selvsagt ikke lett å få toppkarakterer når man ikke har det topp.

Jeg tror nok det er lurt om du får hjelp til å komme deg til hektene igjen og lar drømmen om studievalg komme i andre rekke. Du er bare 15 år og karakterene du får nå er uansett ikke de du skulle søkt med på et eventuelt medisinstudie. Dersom dette er din drøm senere også er det alltid mulig å ta opp igjen fag eller studere i utlandet.

Det er fint at du har forsøkt å se løsninger og har vært på ferie med en venn. Samtidig så er det nok ikke lenge nok å ha en liten pause fra hverdagen dersom man har det veldig tungt.

Jeg råder deg til å be om hjelp hos noen utenfor familien for å få råd og perspektiv på det du opplever. Dersom du er deprimert eller har andre psykiske vansker er det lurt å få hjelp for dette.

Du kan gå til helsesykepleier på skolen din (trenger ikke time eller henvisning) eller du kan gå til fastlegen din for å be om henvisning til BUP/psykolog. Uansett er det lurt og viktig at du snakker med helsepersonell om alt du opplever for å få råd til hva du bør gjøre videre.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 28.2.2021

Oppdatert: 28.2.2021