Ingen liker meg, og det gjør ikke jeg heller.

Hei jente 13 år

Det er vondt å lese at du har så mye smerte inni deg og føler deg så uønsket. Du skriver at du ikke liker deg selv og at familien og vennene heller ikke gjør det. Det er vondt å ikke kjenne seg likt eller elsket, for det er et grunnleggende behov alle mennesker har.

Jeg er enig i at du trenger hjelp, du trenger noen å snakke med, som kan være en støtte for deg. Man blir så ensom hvis man går rundt uten å dele de tankene og følelsene du har inni deg, spesielt med en følelse av å ikke bli elsket eller elske seg selv.  Du trenger andre, familie og venner, og de trenger å vite at du har det slik du har det nå. 

Det er mange som synes det er vanskelig å ta første steget ut i det å snakke med noen om det som er vanskelig. Hvis man har lite erfaring med å sette ord på tanker og følelser, er det vanskelig å vite hvordan du skal gjøre det. Men du er nødt til å starte et sted, ta det første steget og våge å vise frem din sårbare side, våge å gråte, våge å snakke om det som er inni deg, selv om du ikke finner de rette ordene i begynnelsen. 

For noen kan det være lettere hvis du skriver det ned i en type dagbok og øver deg der på å beskrive tanker og følelser. Du har startet her, i ung.no, med å beskrive hvordan du har det og du beskriver det godt. Det er et bra utgangspunkt.

Jeg lover deg at ting kan og vil bli bedre, motgang kan til og med gjøre oss sterkere, hvis vi våger å gjøre det vi tror gjør oss godt. 

Et tips til, er å ha mest mulig medfølelse med deg selv, behandle deg selv med raushet og vennlighet. Altfor mange snakker nedlatende til seg selv (at man ikke er bra nok, pen nok, flink nok) og det gjør deg bare trist.

Ønsker deg masse lykke til!

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no