Jeg savner nærværet av kjæresten, selv om han ikke var bra for meg.

Jente, 20

Kjæresten slo opp med meg under en veldig tøff tid i livet mitt (Jeg hadde nylig mistet et kjært familiemedlem). Selvom jeg sliter litt med å forstå absolutt alt av grunnen til hvorfor han ikke ønsker forholdet lenger, så aksepterer jeg det. I utgangspunktet tror jeg ikke at han er så bra for meg og på mange måter bør jeg være litt lettet over å komme meg ut av det. Jeg merker imidlertid at jeg savner nærværet (ikke nødvendigvis hans, men en person som står meg så nær) og det resulterer i at jeg føler meg veldig langt nede. Jeg har ingen motivasjon og jeg er sykemeldt pga. depresjonsfølelse. Hadde han ønsket å bli sammen igjen, hadde jeg sagt ja med engang, på tross av at jeg ikke tror at han er så bra for meg. Jeg har gode venner og familie rundt meg, men for meg blir ikke det på samme linje som en kjæreste. Så det jeg lurer på er hvorfor føler jeg det på denne måten, og er det noe jeg kan gjøre for og ikke være «avhengig» av en gutt sin oppmerksomhet og forhold?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

takk for at du skriver til oss om dette.

Du beskriver godt hvordan du savner nærhet og kjærlighet, ikke nødvendigvis ekskjæresten som ikke var bra for deg. Det er veldig forståelig at du savner nærhet nå, spesielt etter at du har mistet noen.

Prøv å finn styrke i familiens kjærlighet til deg og andres vennskap, og gjør ting som du vet er bra for deg. F.eks. trening, musikk, turer i naturen, vær aktiv og våg å se om det finnes andre fine gutter der ute. Engasjer deg i alt som gir mening for deg.

Det er viktig å utøve medfølelse med seg selv. Finn ut hvilke tanker og handlinger som gjør deg godt, og hvilke som drar deg ned. Skriv gjerne ned de negative tankene dine og finn gode motargumenter!

Prøv å behandle deg selv med raushet og vennlighet. Altfor mange snakker nedlatende til seg selv (at man ikke er bra nok, pen nok, flink nok) og det gjør deg bare trist. Husk at du er unik og bra, og mer enn bra nok, akkurat sånn du er!

Tenk at du kommer styrket ut av den tøffe tiden, hvis du utøver medfølelse med deg selv. Du blir sterkere psykisk og vil takle motgang bedre senere i livet ditt. Ta vare på deg selv!!

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 12.1.2023