Jeg tror jeg er deprimert

Hei!

Så leit å lese at du ikke har det bra. Jeg forstår at det er ekstra tungt for deg når mamma ikke anerkjenner at du har det vondt. 

Noen ganger er det vanskelig for foreldre å ta inn over seg at barna har det vondt eller strever med noe. Kanskje man ikke vet hva man skal gjøre med det, og bare håper at det går over av seg selv. Det kan hende mamma blir veldig usikker på hva hun skal gjøre for å hjelpe deg, og dermed reagerer slik hun gjør nå.

Ungdomstiden kan være krevende og vanskelig for noen. Mange ungdommer kjenner på sterke og kanskje fremmede følelser, og de kan svinge veldig. Når man har det slik som du beskriver tenker jeg at det er lurt å snakke med noen om det. Du har prøvd å snakke med mamma, men hun ga deg ikke den responsen du ønsket. 

Jeg vil anbefale deg å snakke med helsesykepleier på skolen eller på helsestasjon for ungdom der du bor. Helsesykepleier har mye erfaring med å snakke med ungdom som strever med ulike ting, også vonde og vanskelige følelser. Helsesykepleier har også taushetsplikt. Dersom du ønsker det kan helsesykepleier hjelpe deg med å snakke med mamma om hvordan du har det. Det kan gjøre at mamma forstår bedre. 

Det å sette ord på tanker og følelser kan gjøre at du får litt avstand til det og kan se det i et annet perspektiv. Det igjen kan gjøre det lettere for deg. 

Ikke gå alene med dette, snakk med noen så du kan få det bedre.

Jeg håper dette var til hjelp for deg! 

Vennlig hilsen helsesykepleier