Jeg blir så fort sur og tror ikke jeg har empati...

Jente, 13

Jeg føler at jeg ikke klarer å føle sympati like godt som andre, jeg blir fort sur men det har ingeting med hormoner fordi jeg har blitt fort sur siden jeg var liten og det har alltid vært et problem, jeg føler alltid en trang til å slå eller bare få ut sinne mitt med vold selv om jeg ikke gjør det så gjør det vondt inni meg viss jeg ikke gjør noe, jeg har spurt foreldrene mine om å få terapi men de sier det ikke kommer til å hjelpe men jeg klarer ikke å fortsette sånn lenger men de vil aldri høre etter og de lurer alltid på hvorfor jeg aldri prater med dem men de forstår aldri og når jeg sier noe sier de at det er "piss prat" og jeg tenker ofte på hva som kunne vært viss ikke mamma gikk fra oss alt er bare vanskelig men jeg vil ikke spør om hjelp fra vennene mine fordi jeg vil være den vennen som de kan komme til ikke meg komme til dem, alt er vanskelig og jeg vet ikke hvor mye mer jeg kan handle og hvor lengre jeg kan holde ut

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei kjære deg!

Takk for at du skriver til oss og forteller hvordan du har det. Jeg forstår at du har mange vonde følelser inni deg som du forsøker så godt du kan å håndtere. Jeg syns du gjør mye riktig i å forsøke og snakke med familien din og da kan det være ekstra sårt når du blir møtt med at det er "pisspreik" for det er det ikke.

Ut fra det du beskriver så har moren din gått fra dere og jeg vil jo tro at dette har vært vanskelig for deg? Det at noen går fra oss kan gjøre at vi blir sinte og triste og kanskje til og med at man har tanker om at man gjort noe galt. Jeg sier ikke at det er slik for deg men mange barn tar på seg skyld når foreldre går fra hverandre.

Det å være den perfekte vennen som er der for andre men som ikke vil være til bry selv kan også skape belastning med det en selv bærer på.

Jeg støtter deg i at du burde snakke med noen. I første omgang syns jeg du skal be om samtaler hos helsesykepleier på skolen din. Der kan du si det du sier til oss.

Jeg er helt sikker på at du både har empati og godt humør men når vi har for mye å bære på av oss selv så har vi ikke alltid kapasitet til å være der for andre.

Jeg legger ved noen artikler til deg som jeg tenker kan være til hjelp for deg å lese.

Håper du får det bedre snart. Du er god som gull.

God klem til deg.

Hilsen psykiatrisk sykepleier

Besvart: 14.7.2023