Hvordan får man en OCD-diagnose?

Hei!

Jeg forstår godt at du har en del spørsmål rundt dette og synes det er fint at du tar kontakt med oss!

OCD er en form for angstlidelse som kjennetegnes av det vi kaller tvangstanker, hvor en personen opplever at de «må» gjøre handlingen sånn og sånn, eller til et bestemt tidspunkt, for å unngå at noe ille skjer. For å stille riktig diagnose må en lege eller psykolog gjøre en grundig undersøkelse, og for ungdom vil dette ofte skje gjennom en henvisning til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Når man har fått kartlagt sine plager vil man sammen med behandleren undersøke hva det kan være og eventuelt legge en videre plan for behandling.

Det er viktig å understreke at man kan ha liknende plager uten at det er del av en OCD-diagnose og at mange i befolkningen kan oppleve tvangstanker til en viss grad. Det viktigste hvis man er plager er at man får hjelp til å tolke og håndtere dette, uavhengig av om man får en diagnose eller ikke.

Behandlingen for OCD, og de fleste andre angstlidelser, går i hovedsak ut på å eksponere seg for sine plager i et trygt miljø. Da vil hjernen etterhvert venne seg til det man først fryktet, og over tid vil kroppen slutte å reagere med ubehag når man eksponeres for sin frykt. Behandlingen består av både samtaler og aktiviteter som man skal gjøre alene eller med behandler. Hos noen kan medisiner også bli aktuelt. Noen vil kunne oppleve at plagene deres blir mindre slik at de kan leve med det, og mange vil oppleve at de blir helt friske!

Jeg anbefaler at det første du gjør er å dele disse tankene dine med noen. For å «fikse» et problem må man først finne ut av hva det gjelder. Du kan lede mer her om hvordan du kan å snakke med foreldrene dine. Hvis du vil snakke med andre enn familien kan du også kontakte helsesykepleier på skolen din eller Helsestasjonen for ungdom. Der kan du få hjelp til å sortere i hva du kan gjøre noe med selv og hva andre kan hjelpe deg med.

Siden du er over 16 år har ikke foreldrene dine krav på informasjon om det som foregår på BUP og dine behandlere vil i utgangspunktet ha full taushetsplikt. Det finnes noen få unntak fra regelen, og det gjelder alvorlig informasjon som er nødvendig at foreldre vet for å kunne oppfylle ansvaret de har for sine barn. Du kan lese mer om det her. Hvis du lurer på om noe vil bli sagt til dine foreldre, eller har konkrete grunnet til hvorfor dine foreldre ikke skal vite noe, anbefaler jeg at du tar det direkte opp med behandleren din.

Vennlig hilsen legen, ung.no