Foreldrene mine er ikke takknemlige, de ser aldri når jeg gjør noe bra.

Hei!

Så leit at hendelsen med den brente laksen ble en sånn stor krangel som du beskriver her. Jeg skjønner at det ikke var en særlig hyggelig situasjon for deg. Foreldrene dine ble opprørte da de kom hjem. Og når man blir opprørt kan man jo komme til å si ting man ikke mener, det er min erfaring. Jeg håper at dette var tilfelle da de f.eks sa "du hjelper aldri til", for det tror jeg ikke er sant. De fleste ungdommer hjelper til i hjemmet sitt når de får beskjed om det. Og det vil jeg tro at du gjør og. Ord som "aldri" og "alltid" er derfor ikke smart å bruke i en krangel, fordi de gjenspeiler ikke virkeligheten og kan derfor bare provosere krangelen til å bli større. Jeg tipper at du hjelper til og bidrar mange ganger, men at foreldrene dine glemte det akkurat da de kjeftet på deg. Det er ganske vanlig, i alle fall.

Nå er vel krangelen om den brente laksen over, og ting har roet seg. Men hvis jeg forstår deg rett så er dette et eksempel på en krangel dere ofte har, og på et problem du har med å ikke bli sett hjemme. Da kan det vært lurt at du får sagt i fra til foreldrene dine på mer generelt grunnlag. Kunne du tatt initiativ til en prat, tror du?

Det handler mye om hvordan man prater sammen. Hvis du vil forsøke så finn et tidspunkt når dere er venner, i "fredstid". Og gjerne når det er god tid og det er ro rundt dere. Sett deg ned med dem (eller bare med den av dem du har det beste forholdet til) og si at du vil snakke om noe som er viktig for deg, da er det sjanse for at de vil lytte.

Kom med eksempler på samtaler du og foreldrene dine har hatt der du ikke følte deg hørt eller sett for den du er og det du gjør. Og si hvordan du har følt deg da. Bruk gjerne eksempelet med den brente laksen, og det at du blir såra når de sier at du aldri hjelper. Forsøk å ikke forlate praten selv om du blir lei deg eller sint på dem, bare pust og forbli rolig. Hvis du klarer å bli sittende selv om du kjenner på vanskelige følelser, er det større sjanse for at de faktisk vil ta deg seriøst når du forteller.

Det er om å gjøre å snakke på en annen måte en sånn dere pleier, som typisk bare ender i kritikk fra dem. Forsøk å fokusere på det du tror kan løse problemet. Kan du si noe sånt som:

"Mamma og pappa, noen ganger føler jeg at dere bare ser det jeg gjør som er feil. Jeg trenger at dere oftere sier ifra til meg når dere ser at jeg gjør noe som er bra. Kanskje dere kunne fokusere mer på de tingene jeg får til og er god til? Da får jeg lyst til å gjøre mer av det. "

Dette er bare forslag til ord du kan bruke, du må selvsagt finne ord som passer for deg! Men jeg håper du forstår poenget mitt. Snakk om hva du føler og hva du tror kan hjelpe, da vil foreldrene dine trolig skjønne mer av hva du vil. Og kanskje får dere en fin prat etter dette. Tror du det ville funke?

Hvis det blir vanskelig å snakke med dem så kan du også skrive det ned i en sms/brev og gi det til dem. Noen syns det er lettere å skrive enn å snakke.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Under svaret mitt finner du flere artikler som jeg tror kan være nyttige for deg å se på, som har mange tips i seg til hvordan man får til en samtale med foreldre uten at det bare blir mer krangling. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no