Stebestefaren min ligger for døden, hvordan kan jeg takle sorgen?

Hei,

Så trist å høre at noen du er så glad i er syk og gammel. Det er ikke lett å takle sorg og døden, og jeg tror ikke egentlig noen av oss er spesielt flinke til det. Det er noe av det aller vanskeligste med livet, at de vi er glad i en dag skal dø. Det er nok ikke meningen vi skal være spesielt flinke på det.

Litt som legene sier så er det nok viktigst nå å forsøke ta vare på den tiden du og familien har igjen med Besse. Det kan være å bare sitte sammen, eller det kan være å finne på noe om han er frisk nok til det.

Du kan huske på alle de gode minnene, og tenke på at du tross alt er veldig heldig som har hatt en så trygg voksenperson sammen med deg i løpet av livet ditt til nå. Det er en gave å få kjærlighet, trygghet og støtte fra andre, selv når det betyr at det gjør fryktelig vondt når vi mister de menneskene.

Når det kommer til å takle selve sorgen etterpå så tror jeg det gjelder å ta det litt og litt av gangen og ikke tenke for langt frem. Så lenge Bessen lever så er det ikke så nyttig å tenke på hvordan det skal bli når han dør. Og når det skjer i fremtiden så er det viktig å ta tiden til hjelp og ikke få for mye panikk for at du skal takle noe. Se om du kan komme deg gjennom en time av gangen, eller ett minutt av gangen hvis en time blir for lenge.

Så kommer det sikkert til å være litt sånn at noen dager går det bra eller bedre, og andre dager er det vanskelig igjen. Det kan være perioder som blir vanskeligere, som jul og bursdag eller andre minnedager, og andre perioder hvor det er litt lettere.

Etter hvert som tiden går så kommer du til å venne deg mer til at han er borte, og lære deg å leve med det tapet. Det betyr ikke at du glemmer han eller hvor viktig han har vært og er, eller at det er noe rart i om du plutselig blir trist eller plutselig ikke er så trist.

Sorg og savn er noe som kan komme og gå litt i bølger, og ikke noe du må kunne takle alt av på en gang.

Så er det også fint å snakke med andre rundt deg om hvordan du har det, spesielt hvis du får litt panikk og kjenner det som om du ikke vet hva du skal gjøre. Det høres ut som dere kommer til å bli flere som savner han, og da kan det også vært fint å dele. Du kommer ikke til å være alene om å savne han, og det kan være en trøst i det selv om det ikke tar bort det som er vondt.

Jeg legger også ved noen artikler og håper noe av dette hjelper deg. Selv om det kan kjennes ut som du ikke kommer til å takle dette, så kommer du til å klare det. Men det kommer nok til å være trist og tungt, det er helt normalt.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no