Jeg strever med mye, og klarer ikke snakke med psykologen om det

Jente, 14

Hei, sliter veldig med selvskading, selvmordstanker, angst, depresjon og mer, jeg sliter med å snakke med psykologen min, får ikke ut et eneste ord når jeg er hos henne, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg skrev en lapp til henne om selvskading og selvmordstanker men jeg fikk ikke noe svar, hun bare la det i glemmeboken føler jeg, det er 1 mnd siden jeg gav det og jeg har enda ikke fått noe respons. Jeg har veldig dårlig selvfølelse og selvtillit, og jeg føler nå at jeg ikke får hjelp noe som gjør at jeg får mindre motivasjon for livet. Jeg har hatt 4 psykologer på 2 år og jeg sliter med å få tillit til personer noe jeg trenger for å få til å snakke, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg er i ferd med å gi opp alt som er å bare avslutte alt.. (har IKKE planlagt noe som helst, det er bare tanker som kommer ofte) Jeg har også en alvorlig syk mor, (Kunstig koma osv) MVH jente 14.

Svar

Hei,

Så trist at du føler deg lite møtt på at du har det vanskelig. Det er så vondt å ha det så strevsomt som du beskriver, og ekstra smertefullt når du kjenner deg ensom i det i tillegg.

Jeg skjønner at du har det skikkelig tøft, og med en alvorlig syk mor i tillegg er det ikke noe rart at du kjenner på håpløshet og motløshet.

Selv om det er skikkelig ille nå, så er det likevel ikke håpløst. Jeg håper du kan minne deg selv på det, at det alltid finnes gode løsninger og hjelp, selv når det ikke alltid kjennes sånn ut.

Nå kan jeg forstå at det kjennes veldig slitsomt ut å måtte be om hjelp på nytt og på nytt, men jeg håper likevel du kan gjøre nok et forsøk på å få snakket med psykologen din om hvordan du har det.

Kan du for eksempel vise psykologen det du har skrevet her til oss? Her har du oppsummert veldig mye på kort tid, og det er mye du og psykologen kan snakke sammen om.

Om psykologen ikke reagerer på det ville det være rart. Da må du kanskje snakke med noen andre om å få hjelp.

Noen ganger kan det også være viktig å huske på at vi kanskje har en annen forventning til hva hjelpen skal være enn det som er realistisk. Så klart bør du bli hjulpet og snakket med om det som er vanskelig når du deler noe av det, enten det er på lapp eller muntlig.

Men noen ganger er hjelp fra terapi og behandling litt roligere og annerledes enn vi kanskje skulle ønske.

Samtidig er jeg enig i at det er rart om psykologen ikke nevner det du har skrevet til henne, eller jobber med det med deg på noen måter.

Et annet alternativ er å starte med å forsøke snakke om at du synes det er vanskelig å snakke med henne og stole på behandlere. For kanskje er det sånn at det er viktig å jobbe med det først.

Det er jo ikke helt naturlig å møte et menneske en gang eller to, og så bare fortelle lett og ledig om de tingene som kanskje er aller vanskeligst å snakke om.

Når det i tillegg er sånn at du føler det har blitt eller vært vanskelig med flere psykologer tidligere, så har du antakelig en lav forventning til at dette skal gå bra eller kunne hjelpe deg.

Da blir alt sammen enda vanskeligere.

Så om du kan forsøke det å snakke om nettopp det, at tillit og samtaler om det vanskelig er ekstra krevende, og at du må jobbe med det med henne, kanskje det er et bedre sted å starte?

Når du har prøvd en ting flere ganger, så er det smart å se om det er mulig å endre noe ved mønsteret du har hatt, kanskje det løsner litt opp i det vanskelige ved dette.

Jeg håper noe av dette hjelper deg videre, og ønsker deg masse lykke til.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 20.2.2025