Hva kan jeg gjøre hvis jeg sliter, men ikke klarer snakke om det?

Hei,

Så bra du skriver til oss når du kjenner så mange vanskelige ting samtidig, og i tillegg synes det er veldig vanskelig å snakke om hvordan du har det! Da må jeg først få si at ved å skrive til oss så er du i gang. Her har du tatt de første stegene, det er kjempebra jobba.

Noen ganger tror jeg vi blir utrolig overvelda når vi har det vanskelig og skal snakke om det, fordi vi tenker på absolutt alt vi vil si samtidig. Da kjennes det veldig stort ut, kanskje rett og slett umulig. Så første tips fra meg er å dele opp hvordan du kjenner det.

Det kan være lurt å skrive litt ned, for eksempel, hvordan du kjenner det. Du skriver at dette gjelder selvskading, angst og tanker om å ikke ville leve. For det første så antar jeg nå når du skriver, at dette gjelder deg.

Hvis du kjenner på angst, hvordan kjenner du det? Er det i kroppen du kjenner det mye? Er det høy puls og blir du kvalm? Eller er det noe annet? Når kjenner du disse tingene? Er det hele tiden, eller er det noen situasjoner som gjør det bedre eller verre? Skriv det ned, svar på disse spørsmålene og skriv hva enn annet du kan komme på.

Gjør det samme med selvskadingen og tankene om døden. Hvor lenge har du drevet med selvskading og når er det du kjenner du må gjøre det? Hvor lenge har du hatt tanker om å ikke ville leve, og er det noe som gjør at du får flere slike mørke tanker eller noe som gjør at det blir mindre av dem?

Det å skrive kan i seg selv hjelpe deg litt til å bli noe mindre overveldet av de følelsene du kjenner på. Det er fordi du må tenke på hva som faktisk skjer, og det flytter fokuset og aktiveringen litt for hjernen. Følelsene roer seg litt ned på et vis.

Det kan også hjelpe å skrive fordi da har du noe du kan snakke med noen om hvis du får til å begynne en samtale. Tenk på det litt som å forberede deg til å snakke. Det er også fint fordi det er mulig å vise det du har skrevet til den du snakker med, hvis det blir for vanskelig å si det du vil si med ord.

For jeg vil oppfordre deg til å snakke med noen. Men igjen, du trenger ikke fortelle alt til alle med en gang. Kunne det for eksempel vært mulig for deg å si litt til en person du kjenner? Foreldrene dine eller en venn?

Eller hvis det ikke er noen du kjenner deg trygge på, eller det blir for vanskelig, kanskje du kan snakke med helsesykepleier eller noen på Helsestasjon for ungdom? Det er personer som er trent i å snakke med ungdommer som deg om akkurat det du beskriver av vansker.

Når du får tanker om døden så er det et sterkt tegn på at du har for mye vanskelig som du går og bærer på alene. Det tyder på at du kjenner på håpløshet og at du veldig gjerne vil at livet ditt skal være annerledes. Da er det viktig å fortelle noen at du kjenner på det, og få hjelp til å få det bedre. For det finnes masse god hjelp mot det du beskriver. Og livet er ikke håpløst, selv når det kjennes sånn ut.

Selvskading er gjerne et tegn på at du har mange vonde og vanskelige følelser, som du blir overveldet av og ikke vet hvordan du skal takle. Det finnes det også god hjelp mot. Følelser er bra og vi skal ha dem, men vi trenger å lære hvordan vi skal takle dem, spesielt om det er mye som er ekstra tung og vanskelig.

Angst er utrolig ubehagelig og kan skape veldig mye trøbbel i hverdagen vår. Det er svært vanskelig å få gjort det vi ønsker og vil om vi har mye angst. Men det finnes veldig mye god behandling mot angst som gjør at det er mulig å få det utrolig mye bedre.

Alt krever likevel at du får snakket med noen. Hvis du skal få hjelpen du trenger og kan ha bruk for, så må noen andre som kan hjelpe deg med det vite at du strever som du gjør.

I tillegg til det er det sånn at det ikke er meningen vi mennesker skal traske rundt alene og ikke snakke med noen om hvordan vi har det. Enten vi har det bra eller dårlig. Mennesker trenger andre mennesker.

Som sagt er det likevel viktig å huske på det jeg skrev i starten, at du ikke trenger å tenke at du skal fortelle alt som er vanskelig og vondt med en gang. Se om det er mulig for deg å lirke og øve på det.

For eksempel først med å skrive, som jeg beskrev over. Så kan du også øve på å snakke foran speilet. Du kan også si litt til en du kjenner eller helsesykepleier og se hvordan det kjennes og hva som skjer. Du kan begynne med å si at du synes det er vanskelig å snakke i seg selv, og vanskelig å beskrive hvordan du har det. Du kan si at du har det vanskelig, men at du ikke vet hvordan du skal snakke om hvordan du har det samtidig.

Du trenger ikke vite hvordan du skal snakke om det eller hva du skal si før du begynner, du kan ta det litt og litt. Men jeg håper du får kommet i gang med å snakke litt mer, du fortjener å få hjelp og støtte mot dette og ikke sitte alene med alt det tunge og vanskelige.

Her er også en liste over hjelpe- og krisetelefoner hvor du kan chatte og ringe for å få hjelp. Det er også en måte å starte samtalen på, og å øve på det å snakke om hvordan du har det.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no