Har en støttende familie og venner men blir sjalu på andre

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Det er ingenting rart med å ha et veldig bra liv og samtidig kjenne på noen usikkerheter og vansker som man kjenner at "gnager" litt. Det kan gå i bølger og det kan være litt mer fremtredende i enkelte perioder.

Det høres ut som at du egentlig har et ganske trygt fundament både i deg selv og rundt deg og at du har mange gode ting som foregår. Samtidig så kjenner du på en usikkerhet rundt det at andre er sammen og har det sosialt - kanskje du kan være bekymret for å ikke bli valgt eller å bli utenfor? Det er naturlige følelser og tanker.

Spesielt så er den alderen du er i også typisk tid for å identifisere seg mer og mer mot venner/relasjoner utenfra familien og å utforske disse relasjonene (både vennskapelig og romantisk) og det kan kjennes som det er veldig mye på spill. Det er vanlig å være på utforsking med å finne ut av både seg selv, identitet, vennskap, verdier og annet. Dette er krevende og det kan føre til at man er litt mer "på hugget" og sårbar enn man kanskje er ellers. Kanskje er det slik for deg også.

Samtidig som mange ønsker å være "akkurat som alle andre" (ikke skille seg ut) for å sette det litt på spissen - så kan behovet og ønsket for å være unik og spesiell også melde seg like sterkt og omtrent samtidig. Kanskje det er dette du kjenner på når du kjenner på "ønsket" om at du skal skade deg eller slite psykisk - altså et behov for at det skal være noe spesielt med deg som skiller deg litt fra mengden og at du får ekstra oppmerksomhet og omsorg/støtte. Det er helt naturlige og menneskelige følelser å kjenne på og jeg tror at mange kan kjenne seg igjen.

Det er nok ikke så lett å "slutte med" det utover det at du legger merke til at det faktisk dukker opp og kanskje være litt nysgjerrig på hva det handler om for deg og hvordan du forstår det. Er det slik at du ønsker og trenger litt ekstra av noe annet du kan få gjennom venner/familie uten at du trenger å være syk verken psykisk/fysisk. Slik utforsking og nysgjerrighet kan være nyttig og samtidig at du prøver å ikke være dømmende når du utforsker. For det er lett for å være dømmende mot seg selv når man kjenner på noe som ikke er som han skulle ønsket.

Jeg tenker at du kjenner på normale ting og at det er sårbart å være menneske. Vi kan møte oss selv litt sånn på midten der vi både har det veldig bra og samtidig kjenner på en del usikkerheter. Det er ikke rart og det er menneskelig. Forsøk å være raus med deg selv når du har det slik - kanskje litt sånn som du ville møtt en venn eller annen person du er glad i dersom vedkommende hadde åpnet seg om litt av det samme.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen