Jeg hater og elsker livet mitt samtidig, er det mulig?

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du har det vanskelig og kanskje samtidig ikke vet hvem du kan snakke med om det.

Du skriver at du har et perfekt liv, men samtidig beskriver du en hel del ting som absolutt ikke er så perfekt, eller bra. Det er ikke så rart at du har det vanskelig om foreldrene dine nettopp er blitt skilt, venninnen din har flyttet, og du opplever veldig mye press.

Det høres ut som du ikke har det bra med hvordan hverdagen din er bygget opp, samtidig som du opplever det som at alt kommer til å falle sammen om du endrer noe. Det er en vondt opplevelse å ha, da høres det ut som du kjenner deg veldig fanget. Det er ikke rart at du blir trist, sliten og sint (for eksempel) av det.

Så er det også mulig å ha det dårlig, selv om det utenfra kan se ut som alt er i orden. Det å ha skole og idrett på stell og få til mange ting, samt å være heldig og privilegert, er ikke noe som helt vaksinerer for det å likevel kunne ha det vondt og vanskelig.

Gjerne er det sånn at følelser kommer for å fortelle oss noe. De sier at noe er galt, selv når det på papiret skal se ut som alt er bra. Når du kjenner det som om alle presser deg til å være eller drive med noe spesielt på spesielle måter, eller at du må fortsette med noe selv om du ikke liker det, så kommer det antakelig følelser for å si deg at noe må endres.

Sånn du lever nå er ikke bra for deg, du beskriver et umenneskelig press til deg selv som knytter verdien din opp til hva du kan få til, og det gjør vondt.

Jeg tror du burde snakke med noen om hvordan du har det. Det kan gjerne være venner og familie om du stoler på at de kommer til å lytte godt til deg og ta deg i mot på en god og trøstende måte.

Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen, eller noen på helsestasjon for ungdom. De har nok erfaring med å snakke med ungdom som deg om problemer som akkurat dette, og de kan også hjelpe deg å snakke med foreldrene dine om du ikke helt vet hvordan du skal starte å ta opp dette med dem.

Det kan være fint å jobbe mot mål, å gjøre det bra på skolen og å drive med idrett. Men det er likevel sant at du har verdi som menneske uansett hva du får til eller ikke får til, og det må du også huske på og holde fast ved.

Du skriver at du stresser med idrett, men også at du elsker det. Jeg tror det er en god ide å kjenne etter hva det er du liker og trives med ved idretten din, og hva det er som stresser deg. Er det mulig å få tilbake mer av gleden, og legge fra seg stresset og presset mer? Er det noe du trenger hjelp til å få til, og hvem kan hjelpe deg med det?

Hvordan kan vennene og foreldrene dine støtte deg på gode måter, og samtidig ikke legge til mer press og stress, for eksempel? Hvor kommer disse følelsene fra, og hva kan du endre for at du skal få det bedre?

Det å få tanker om å ikke ville leve kan handle om at du er veldig sliten og lei av det presset du opplever, selv om du ikke egentlig har lyst til å dø. Det er et veldig stort og viktig tegn på at du har for mye press og stress, og at noe må endres slik at du kan få det bedre.

Det er fint å kunne sette pris på det du har og strekke seg etter mål, men det er ikke meningen at du skal lide så mye under dette presset. Du trenger heller ikke ha dårlig samvittighet for vanskelige følelser. Tenk heller på dem som beskjeder til deg om at noe er galt, selv når det er mange ting som er fint.

Jeg legger også ved noen artikler og ressurser til deg, og håper noe av dette ga deg svar og hjelper deg videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no