Strever i sosiale settinger.

Jente, 15

Hei, jeg har et sosialt problem og jeg tørr ikke si det til noen voksene fordi jeg ikke tror de blir å ta meg seriøst. Jeg tørr ikke være ute blandt folk fordi jeg er redd for at noen skal se på meg. Jeg stresser meg over små ting fordi jeg er redd for at noen skal legge merke til de gale tingene jeg gjør. Et eksempel på det er når jeg skal ta bussen så kan jeg stå å telle penger helt til bussen kommer bare for at bussjåføren ikke skal tro jeg er fattig hvis jeg har for lite, det er egentlig ikke problemet, problemet er at jeg har busskort. Så jeg lager 2 forskjellige planer jeg kan betale hvis den ene går galt. Jeg tørr heller ikke betale med kort alene fordi jeg er redd for at kortet skal kanseleres eller at det skal sje noe feil med det. Jeg vet bare ikke hvem jeg skal snakke med og hvordan? Det er mange andre ting jeg kunne sagt som gjør at jeg ikke tørr ting, men det jeg prøver å si er at jeg inke tørr å bli sett på eller kommentert på. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, kjære deg.

Så fint at du skriver til oss og forteller oss hvordan du har det. Det høres veldig strevsomt ut å ha det slik du beskriver.

Først og fremst vil jeg si til deg at du kommer til å bli tatt seriøst når du forteller hvor vanskelig du har det. Når man har det vanskelig kan man ha behov for å holde det for seg selv av frykt for hva andre vil si eller mene. Det vi vet er at det hjelper å sette ord på vanskelige tanker og følelser sammen med en voksen som kan hjelpe og støtte en.

Du er ikke alene om å synes det er vanskelig i sosiale situasjoner. Mennesker som strever med sosial engstelse opplever ofte en frykt for å bli negativt vurdert eller dømt av andre. Personen kan frykte sosiale situasjoner i forkant og gjøre ulike forberedelser for å kjenne seg best mulig forberedt til situasjonen. Når man benytter seg av slike strategier sender man et signal til hjernen om at situasjonen er farlig og at man må gjøre disse forberedelsene for å komme seg gjennom situasjonen. Slik er det ikke. Ved å stå i situasjonen til angsten går ned lærer man hjernen at situasjonen ikke er farlig. Dette krever gjentakelse og hjelp av en annen.

Jeg vil råde deg til å vise det du har skrevet til oss til en voksen. Du kan snakke med:

- foreldrene dine.

- en lærer du stoler på.

- helsestasjonen for ungdom der du bor. Denne tjenesten er gratis, har kort ventetid og det er ikke behov for henvisning.

- helsesykepleier på skolen din.

Jeg ønsker deg alt godt. Sjekk gjerne ut artiklene jeg har lagt ved til deg.

Vennlig hilsen psykologen, Ung.no

Besvart: 1.12.2021