Moren min ignorerer meg når jeg snakker om vennene mine, hva gjør jeg?

Hei!

Jeg kan godt forstå at du reagerer på moren din. Voksne har ikke lov til å ignorere eller bruke "silent-treatment" selv om barnet sier eller gjør noe som oppleves som vanskelig. Noen ganger kan vi tenke på gjentakende og langvarig "silent-treatment" som en form for vold. Du kan lese mer i linken og se om du kjenner deg igjen i noe.

Når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at moren din tar frustrasjonen sin ut på andre, fremfor å jobbe med det hun strever med inni seg. Når vi har det vondt inni oss er det lett å vise sinne og være "hard" utad, slik det høres ut som hun er.

Moren din høres på et vis sjalu ut. Og sjalusi skjuler gjerne andre følelser bak, som at man føler seg avvist, redd eller ensom. Tror du det kan stemme for din mamma? Dine refleksjoner om hele situasjonen virker logiske. Mamma har kanskje ikke andre "verktøy" å bruke når hun vil kommunisere med deg, enn "silent-treatment" og sinne? Det kan handle om at mamma ble oppdratt sånn selv, og så er dette det eneste hun vet om. Det kan også hende at hun hadde problemer med venner da hun var barn, og så blir ting ekstra sårt nå når hun opplever lignende problemer i voksen alder.

Du spør hva du skal gjøre med situasjonen.

Det første jeg vil si til deg, er at jeg håper du kan tenke på mamma sin oppførsel som mamma sitt problem. Det er ikke noe galt med deg selv om hun oppfører seg som hun gjør. Mamma har ansvar for å være en trygg og støttende forelder. Det bør være rom for at du får sagt meningene dine, at du får ha med venner hjem uten å bli kritisert eller ignorert. Neste gang mamma oppfører seg på måter du syns er ubehagelig, så kan du rett og slett bare trekke deg unna situasjonen og gå og gjøre dine egne ting. Så kan dere heller snakke sammen når hun er mer "seg selv" igjen.

Ja, og så er det jo dette med å snakke sammen, da. Du har forsøkt mange ganger allerede kan jeg lese, og da ender det alltid i krangling. Trikset er å snakke sammen utenom en krangel. En gang det er rolig og mamma virker i greit humør, altså i fredstid. Da er hun nok bedre til å lytte enn midt i en krangel. Du kan lese mer i denne fine artikkelen om hvordan du kan gå frem for å få en rolig prat.

En av tingene du kan spørre henne om er jo dette med barndom og hvordan hun har hatt det. Du kan vise at du er nysgjerrig på hvordan det var å være henne da hun var yngre, og gjennom at hun forteller deg vil det kanskje bli lettere for dere å forstå hverandre.

I tillegg er det viktig at du setter ord på dine følelser og hvordan det er for deg hjemme, men gjør det uten å kritisere mamma. For eksempel kan du forsøke å beskrive hva du føler når hun ignorerer og lar være å prate med deg. Mamma kan ha god nytte av å høre hvordan hun oppfattes av andre. Hvis mamma virkelig forstår at du føler deg avvist og syns det er ubehagelig med "silent-treatment", så har hun en mulighet til å endre seg. Mange voksne ser ikke helt hvordan de virker på andre.

Hvis du ikke vil prate med mamma på egenhånd eller hvis ingenting hjelper, så tenk etter om det er andre voksne i nettverket ditt du kan fortelle litt til. Noen som kanskje også kjenner mamma og kjenner litt til situasjonen?

Eventuelt kan du gå til en voksen fagperson som har som jobb å snakke med ungdom. F.eks helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom. Du kan også ringe til et familievernkontor. Familievernkontoret kan også gi veiledning til foreldre som strever med egne ting. Det kunne kanskje vært fint for mammaen din? I artiklene som er linket her får du info om hvordan du kan gå frem for å få kontakt og hvordan de jobber.

Jeg håper dette ga deg svar på det du lurte på. Det er fint og viktig at du sier ifra når du kjenner at det er vanskelig hjemme. Det er hjelp å få. Lykke til, skriv gjerne til oss igjen<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no