Jeg klarer ikke være sterk mer...

Hei kjære deg!

Jeg forstår at du ikke har det så godt akkurat nå og at du har mange vonde og mørke tanker som du bærer på helt alene. Når vi går med alt helt for oss selv så vokser tankene og vi blir overveldet og det blir vanskelig å finne gode løsninger på det som vi strever med. Det kan kjennes både håpløst og ensomt ut.

Om jeg forstår deg rett så har du psykolog du kan snakke med? Kan du si til psykologen din det du sier til oss?

Når vi ikke blir møtt eller forstått av de rundt oss eller det blir vanskelig å uttrykke hvordan man egentlig har det så blir vi slitne og lei.

Hva kan du gjøre?

Snakk med noen om det du sier til oss! Det kan være psykologen og kanskje også foreldrene dine? Tror du de vet hvordan du egentlig har det? Kan du si til dem at du føler de ikke vil ha deg?

Noen ganger så kan følelser gi oss feil informasjon og at vi tror at noen mener noe om oss som vi egentlig ikke vet om er riktig. Derfor kan det å si det som det er gjøre at andre får en annen forståelse av oss. Som oftest vil foreldre gjøre det de kan for å hjelpe barnet/ ungdommen sin som strever.

Noen ganger hadde det vært så fint om noen bare visste hvordan vi hadde det men dessverre så er det ikke alltid slik at andre bare vet det og da må vi våge å si fra.

Jeg vil minne deg på at selv om du har det tøft nå så er du ikke alene og det er hjelp å få! Du trenger ikke fikse alt helt selv!

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til god hjelp for deg å lese.

Ønsker deg alt godt og du er sterkere enn du tror og det er helt o k å kjenne på at man er sliten og lei - men ikke gi opp!

God klem til deg,

Hilsen psykiatrisk sykepleier