Mamma lar ikke fortiden min være, hun er alt for bekymra. Jente 14

Jente, 14

Mamma lar ikke fortiden min være. Jeg har hatt problemer med helsa mi/ har spist veldig usunt da jeg var rundt 10 år. Hun er alt for bekymra. Er ikke vits til å snakke med noen andre med hun om det fordi da blir hun sur men hvis jeg sier det til henne forstår hun det ikke. Jeg kan spørre i helgene om å ta meg godteri så begynner hun «du spiser alt for usunt hele tiden du har sikkert sukkersyke, du har null fremgang». Hvordan kan hun si noe sånt. Skjønner hun ikke hvor langt jeg har kommet og hvor hardt jeg har jobbet for det? En gang skull jeg ta blodprøve fordi hun var så bekymret selv om jeg egentlig ikke trengte deg (100% sikker). Hun tar det opp fortsatt at jeg er så umoden og at jeg ikke klarer å ta en blod prøve en gang. Det er egentlig hun som er den umodne som oppfører seg som e n snipete tenåring!

Svar

Hei!

Det er forståelig at du reagerer på mamma. Du har jobbet hardt og gjort fremskritt for helsa di, men likevel så ser hun ikke det. Jeg kan tenke meg at det kjennes urettferdig når mamma på en måte "henger fast" i en gammel versjon av deg.

Det høres ut som at mamma har vært skikkelig bekymret tidligere. Da er det lett å bli værende i det selv om du har det bedre nå. Og så kommer bekymringen ut på en måte som blir kritikk mot deg, som sårer, i stedet for at hun viser støtte. Det er leit! Du viser deg selv masse tillit, da hadde du virkelig fortjent at mamma også viste deg mer tillit og jobbet med sin egen voksen-bekymring på en annen måte.

Så, hva gjør du?

Kan du fortelle mamma hvordan hennes oppførsel påvirker deg? Snakk med henne når ting er rolig, ikke midt i en situasjon der hun allerede er bekymret eller kritisk. Du kan si noe slikt: “..mamma, når du sier at jeg spiser altfor usunt og ikke har fremgang, så blir jeg skikkelig lei meg. Jeg føler ikke at du ser hvor mye jeg faktisk har jobbet for å få det bedre.”

Hvis du snakker på en slik måte så fokuserer du på hvordan du føler det, ikke at mamma tar feil. Da kan det bli lettere for henne å høre etter.

Videre, kan du si hva du ønsker isteden. For eksempel: “..kan du heller stille meg spørsmål og gi meg cred for det jeg får til, i stedet for å tro det verste om meg? Det hadde hjulpet mye bedre..”

Jo mer konkret du kan si ting til mamma, jo lettere vil det være for henne å gjøre det du ber om. Jeg håper en slik beskjed ville vekket henne litt. Blir det for vanskelig å si dette med ord, så skriv det ned i et brev. Noen ganger gjør det sterkere inntrykk for foreldre å lese noe i fred å ro, enn å ta en samtale der det er lett å miste tråden eller avbryte hverandre.

Her er også flere tips til hvordan man kan snakke med foreldre som ikke alltid forstår.

Hvis ingenting av dette hjelper, så håper jeg du kan alliere deg med en annen voksen. Har du en fin besteforelder, tante/onkel, forelder til en venn, lærer eller annen, som ser deg og som gi deg mer støtte? Legen din som følger deg med bloprøvenevil vel også kunne vise mamma at hun kan roe ned bekymringen. Søk mer mot andre voksne som gir deg gode følelser, dersom mamma fortsetter å være bekymret og kritisk.

Til slutt vil jeg si, at jeg tror at selv om mamma snakker til deg nå på en måte som kan føles nedverdigende, så tror jeg fortsatt at hun er stolt av deg. Det høres mer ut som at mamma er redd og ikke helt klarer å slippe kontrollen. Men hun burde absolutt uttrykke det på en bedre måte, du hadde fortjent mer støtte.

Jeg håper dette ga noen svar som var til nytte. Fortsett å fokuser på det du får til. Det er jo også bra å nyte og å spise usunne ting innimellom, uansett hvordan ting har vært før. Det er balansen i livet som gir god helse. Fortsett å gjør det som føles godt for deg <3 Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 22.3.2026