Det er fremdeles vanskelig at kompisen min døde i en bilulykke

Jente, 16

Hei, i mars i år mistet jeg min beste kompis. Han døde i en bilulykke i en alder av 16 år… etter dette var jeg jo selfølgelig knust. Har en del andre problemer psykisk, mat, selvfølelse, depresjon osv og jeg kunne altid snakke med han om det. Det tok lang tid før jeg klarte og forstå og akseptere hva som hadde skjedd. Etter en god stund tenkte jeg ikke like mye på det. Tenkte på det en gang av og til innimellom men ikke hver dag. Men den siste uken har jeg tenkt å grått over det hver dag flerr ganger dagelig, er dette normalt så mange måneder etter ? Jeg klarer også ikke å la vær å tenke at jeg heller burde sittet i den bilen, han slet psykisk selv men kom seg ut av det. Føler på en måte at jeg burde tatt plassen hans så han kunne levd livet som han jobbet så hard for å jeg kunne slippet å kjempe mer for livet mitt. Jeg går på bup og snakker med noen men føler ikke det hjelper og jeg klarer heller ikke og åpne meg opp til dem. Er det normalt å få slike følelser/tanker så lenge etter?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Så trist at du har mistet en så god venn. Det er veldig smertefullt å miste noen vi er glad i, og det høres ut som han var en veldig god venn for deg.

Det høres også ut som du med han har mistet en god støttespiller og hjelper også. Da er det både en sorg at en du kjente godt er død, og at du mangler han som støtte og trøst fremover.

Jeg vil også si at selv om det er en del måneder siden mars, så er det ikke spesielt lenge siden. Sorg er heller ikke noe som følger en tidsfrist, eller en rett linje der det som er vondt blir bedre og bedre til det er borte.

Alle kjenner sorg forskjellig, og det er helt vanlig at det kan kjennes litt ut som den kommer og går. Ulike tider på året og kalenderen bringer også ulike minner og sinnstilstander med seg. Kanskje er du ferdig med en sorgprosess, men det er andre ting du ikke har kjent på eller tenkt på, før nå.

Det er i tillegg ganske vanlig å kunne kjenne på skyldfølelse over å være den som er i live, at det er vanskelig å akseptere at han døde og du lever. Det kan spesielt ofte bli litt sånn når noen har gått bort på en plutselig måte, som her i en ulykke, og såpass ung. Det kjennes urettferdig ut, og det er det, men det er livet.

Jeg er sikker på at om det hadde vært omvendt hadde han kunnet kjent på det samme, at du burde vært i live. De som er glad i oss ønsker at vi skal leve videre og bruke det livet vi har godt, tror jeg.

Hvis du strever med å åpne deg opp for de du snakker med på BUP så vil jeg tro at det kan bidra inn til at det kjennes ut som det ikke hjelper så mye å snakke med dem. Selv om de er der for å hjelpe deg er de avhengig av at du jobber godt sammen med dem for å gi deg best mulig hjelp, støtte og trøst.

Tror du du kunne delt noe av det du forteller her til dem? Jeg pleier en del ganger å foreslå at du kan vise det du har skrevet her til oss til den du vil snakke med, og eventuelt det vi har svart. Det er fordi det noen ganger kan være lettere å dele noe skriftlig enn å si noe muntlig.

Jeg legger ved noen artikler også og ønsker deg lykke til videre. Hvis vennen din hadde vært her nå, hvilket råd hadde han gitt deg? Hva ville han ønsket for deg? Kanskje kan det hjelpe deg å tenke på det.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 19.11.2023