Pappa gikk bort for 4 år siden, vanskelig med mammas nye kjæreste

Jente, 18

Pappa gikk bort for 4 år siden og mamma fant seg en ny kjæreste for ca 1. år siden. Han har gradvis vært hjemme hos oss mer og mer, og nå er han hjemme hos oss nesten konstant. Jeg har 2 yngre søsken på 17 og 13. Vi opplever at mamma ikke ser våres behov. Hun er konstant opphengt i han, til og med når vi er hjemme så er hun klistra til han, setter seg nesten aldri ned for å ha en samtale med oss eller i det hele tatt SE oss. Hver gang vi drar opp temaet sier hun at det er vi som på gjøre noe med oss selv og sette mamma sine behov først. Det er tross alt «hun som bestemmer» her hjemme. Hun mener jeg er ekstremt egoistisk og ikke ser hennes perspektiv eller behov i det hele tatt. Jeg tar opp temaet så ofte at hun mener jeg kritiserer henne konstant og at det er jeg som er problemet. Jeg og søsknene mine har det ikke bra hjemme for tiden og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å snakke hyggelig til mamma lenger, hun klarer ikke å se våres behov og jeg klarer ikke mer

Hei!

Situasjonen med moren din høres vond ut. Jeg skjønner godt at du kjenner du bare ikke orker mer. Jeg tenker ikke at det er egoistisk av deg å ønske at mamma skal se deg. Det å ville bli sett eller være nær en forelder er et helt vanlig behov, og kanskje er det særlig sterkt i dere barna etter at pappaen deres døde? Når en forelder blir borte, blir den andre ekstra viktig. Kanskje kjennes det nå som dere er i ferd med å miste litt av mamma og? Da er det ikke rart dere reagerer.

Samtidig har nok mamma også behov og hun har sin egen sorg. Hun har jo lov å ha kjæreste. Men jeg skulle ønske for dere alle at hun klarte å balansere hverdagen sin bedre, ved å både ha rom for dere og kjæresten. Og at hun i alle fall ikke anklaget dere når dere prøvde å si ifra. Det forstår jeg er skikkelig sårende.

Jeg tenker at dette egentlig handler om et savn. Å få frem et slikt budskap kan være vanskelig i krangling. Da blir det gjerne mest kritikk. Det er typisk at man f.eks sier: “du bryr deg jo ikke om oss lenger”, fremfor å si “jeg savner å ha tid med deg alene og å være nær deg, det er ekstra vanskelig å miste tid med deg ettersom pappa også er borte”. Den siste setningen er det nok større sannsynlighet for at mamma forstår alvoret med. Kan du forsøke å si noe slik til henne? Eller eventuelt skrive det i en melding? Noen ganger forstår foreldre bedre dersom de kan lese det i fred og ro. Fokuser på dine følelser og hva du ønsker mer av, mer enn at mamma gjør noe galt.

Hvis dere fortsetter å stå fast så kan det lokale familievernkontoret der dere bor, være et fint sted å kontakte. Du kan ringe dit selv hvis du vil, dere søsken kan gjøre det sammen, eller du kan spørre mamma om hun og du skal gjøre det. På familievernet kan dere få hjelp til å snakke ut uten at det blir krangling og dere kan få tips og råd for veien videre. Det er også gratis å gå dit.

Jeg merker meg at du i teksten ofte skriver vi. Jeg får inntrykk da, av at du bærer et stort ansvar også for søsknene dine. Det er fint gjort, du er jo eldst, og det er også godt å ha søsken som “allierte” som virkelig forstår situasjonen. Samtidig håper jeg du ikke føler på et for stort ansvar for alle tre. Og at alt faller på deg. Jeg blir jo litt bekymra for akkurat det, når du skriver at du ikke klarer mer.

Jeg håper dere også har andre voksne i familien som dere kan alliere dere med. Besteforeldre, tanter/onkler eller andre som kan støtte dere litt her og ta av byrden litt fra dine skuldre? Som kan ha dere litt mer på besøk? Det å be om hjelp er ikke å sladre eller være slem med mamma. Det er en måte å ivareta seg selv på som er viktig. Du og dine søsken fortjener å bli sett.

Jeg legger ved flere tips under svaret mitt her, til steder du eller dere kan søke hjelp dersom situasjonen med mamma ikke blir bedre. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 31.10.2026