Har man spiseforstyrrelse når man plutselig ikke vil ha mat?

Jente, 13

Hei! Jeg lurer på om man har spise problemer/forstyrrelser hvis man bare plutselig ikke får lyst på mat. Det kan også være god mat som foreksempel pizza? Fordi dette har vart lenge og jeg er mye tynnere enn andre i klassen min i tillegg. Så er det farlig og droppe middagen noen ganger i uka? Jeg har snakket med mamma om dette men jeg føler ikke hun hjelper så mye. Hun har begynt å spørre på kvelden om jeg har spist kveldsmat. Og noen ganger tror hun heller ikke på meg. Jeg angrer på at jeg sa det fordi det gjør meg ikke noe å droppe å spise noen ganger det er bare deilig siden jeg ikke får matlyst. Pluss besteforeldre har kalt meg tynn. Selv mamma noen ganger og storebroren min på 15. Jeg vil dø. Jeg orker ikke mere hat. Og jeg liker ikke kroppen min.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Det kan være flere årsaker til at man har mindre matlyst. Noen får mindre matlyst av å spise mindre eller av at de er stresset. Andre varierer i matlyst helt uavhengig av ytre stimuli.

Når man plutselig får mindre matlyst er det viktig å snakke med helsepersonell for å få en undersøkelse. Det kan hende at du trenger litt ekstra tett oppfølging i måltider slik at du spiser nok mat.

Jeg anbefaler at du spiser mat regelmessig selv om du ikke har matlyst. Lav matlyst og lite mat kan føre til at man får enda mindre lyst på mat. Da trenger man ekstra støtte og gode rutiner slik at man får i gang matlysten igjen. Jeg anbefaler deg at du ber foreldrene dine om hjelp og støtte. Du må også snakke med helsesykepleier slik at du kan få støtte til å se på det du spiser. Du trenger hjelp til å sette opp en matplan som du skal følge uavhengig om du er sulten eller ikke.

Selv om det er vanskelig at andre følger med på det du spiser så må du tenke på det som omsorg. Du må fortelle om de vanskelige tankene du får. Du skal ikke dø selv om dette oppleves strevsomt. Du skal be om støtte og hjelp slik at du får det godt igjen. Foreldrene dine kan støtte deg og dere kan også kontakte fastlegen din.

Om dette blir vanskelig å snakke om kan du vise det du har skrevet til UNG.

Jeg legger ved noen artikler du kan lese.

Besvart: 15.12.2022