Jeg har det vanskelig, føler ingen bryr seg om jeg lever

Jente, 16

Hei, jeg har det vanskelig. Jeg har hatt en periode med anoreksi som jeg nå får behandling for hos BUP. Jeg tror dette holder på å utvikle seg til bulimi nå. Hvordan stopper man å spise? Jeg har tidligere hatt en episode med seksuelt overgrep over nett hvor jeg var ung og ikke visste bedre. Nå føler jeg at jeg ikke er verdt noen ting og stoler ikke på noen. Jeg tror jeg har hatt en periode med en type sosial angst, og nå depresjon. Føler at jeg ikke orker noen ting. At livet ikke lenger er verdt å leve. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt lever er fordi jeg vet at Mamma er glad i meg. Det er bare derfor jeg enda lever. Samtidig tror jeg det var faren min som var en av de utløsende årsakene til utviklingen av en spiseforstyrrelse og jeg er alltid ukomfortabel rundt ham. Dette er vanskelig siden foreldrene mine bor sammen. Jeg føler jeg ikke betyr noe, og at det ikke har noe å si om jeg lever eller dør. Ingen vil huske meg uansett. På forhånd takk.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Så bra at du har et tilbud hos BUP og at du skriver til oss når du har det såpass vondt og vanskelig. Det høres ut som du er veldig trist og ser mørkt på fremtiden. Da er det viktig å be om hjelp.

Jeg synes det høres ut som en god ide for deg å snakke med de på BUP om hva du tenker og føler her. Du skriver at du føler at du ikke betyr noe; det er viktig å huske på at selv om du kan føle det sånn så er det ikke sånn at det stemmer.

Følelser er informasjon til oss selv og de rundt oss om hva som skjer med oss og i oss. Når du får sånne vonde følelser så tyder det på at du har det fryktelig vanskelig, og kanskje ikke har det så lett med de rundt deg. Det høres ikke ut som du har et enkelt forhold med familien, kanskje føler du at det er vanskelig å ha det vanskelig sammen med dem, eller at dere ikke klarer å snakke godt sammen.

Da kan vi få vondt og vanskelige følelser, som kjennes overveldende ut. Vi kan også begynne å tro veldig på tankene og følelsene våre. For eksempel at du tenker ingen bryr seg, kanskje du kjenner deg ensom og har det vondt, og så tror du at du er helt alene og forlatt. Men du er ikke det.

Tanker om døden er i tillegg et sterkt tegn på at du har det veldig krevende, og er redd for at det ikke kommer til å gå over.

Det kommer til å bli bedre, men antakelig trenger du hjelp til å holde ut og til å se det gode rundt deg.

Det er da det er veldig viktig å være ærlig med BUP, kanskje også moren din, om hva du tenker og føler, så de kan hjelpe deg. Jeg pleier å råde mange til å bruke det de har skrevet her til oss, om du ikke helt vet hvordan du kan si det du grubler på, eller du er nervøs.

Det finnes god hjelp til deg, og det kommer ikke til å være så vondt og vanskelig som dette for alltid.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 11.11.2023