Jeg har ingen å dele noe med, kan jeg ta en medisin for å bli glad?

Hei,

Så trist at du har det så tungt og vanskelig. Jeg er glad for at du skriver til oss og forteller om det når du har det sånn.

Jeg kan forstå at det kjennes vanskelig ut å snakke med andre om hvordan du har det, og spesielt om det kjennes ut som ingen bryr seg.

Jeg tror derimot ikke det stemmer at ingen bryr seg. Selv om hjelpetelefoner du ringer til etter en stund må avslutte en samtale så betyr ikke det at de ikke bryr seg.

Ingen samtaler kan vare evig, og alle må skifte litt på hva de driver med og hvem de snakker mer. Det betyr ikke at de ikke er opptatt av deg og synes det er viktig at du har det bra.

Jeg tror heller ikke det er sånn at barnevernet ikke bryr seg om deg. De har en jobb der det de er mest opptatt av er at barn skal ha det bra, og de har tatt den jobben fordi de synes at barn er viktig.

Så er det ofte sånn at barn strever en del og har det vanskelig når foreldre har det vanskelig, derfor er det ofte nyttig å gi en del hjelp til foreldre. Kanskje bidrar det til at du føler de ikke bryr seg om deg? Eller kanskje har du ikke så god kjemi med de som skal hjelpe deg, og derfor blir det feil.

Det er sånn at det beste for oss mennesker er å få hjelp av hverandre. Medisiner kan noen ganger hjelpe litt, men det er ingen medisiner som kan gjøre deg glad og fornøyd over tid og uten konsekvenser. Spesielt ikke hvis det er ting rundt deg i hverdagen som er vanskelig, og foreldrene dine strever.

Da må det løses med hjelp fra andre, som barnvernet, og så må du få hjelp med å håndtere hvordan ting har vært og er rundt deg.

Generelt for oss mennesker gjennom livet så vil følelser komme og gå, og det er ikke meningen vi skal være glad hele tiden heller. Men det er ikke meningen du skal ha det vondt alene over lang tid. Det som hjelper best på det er å snakke om det og få hjelp til å finne gode løsninger på hvordan du kan få det annerledes.

Kanskje kunne det være en ide for deg å få mer fast behandling på BUP eller liknende? Har du snakket med barnevernet om det? Det kan hende det hadde hjulpet deg å få noen å snakke med der fokuset er på deg og hvordan du kan få det bedre, samtidig som de voksne rundt deg får hjelp med det de strever med.

Når vi har det veldig vanskelig er det fort gjort å tenke veldig negativt. Vi kan få en tanke eller en følelse om at ingen bryr seg, og så tror vi helt på den tanken eller den følelsen. Men sannheten er at en tanke bare er en tanke, og en følelse er bare en følelse. De kommer og går, og de er ikke nødvendigvis helt sanne.

Forsøk å minne deg selv på at det ikke er sant at ingen bryr seg, og at det at noen avslutter en samtale ikke betyr at de ikke bryr seg. Samtidig kan du tenke over hva du trenger at andre gjør for at du skal tro på at de bryr seg. Er det noe du kan snakke med de rundt deg om? Hvorfor tror du for eksempel at barnevernet ikke bryr seg, er det noe spesielt de gjør som gir deg den følelsen?

Jeg legger også ved noen artikler og håper du fortsetter å snakke med de rundt deg om hvordan du har det, selv om det noen ganger kjennes ut som det ikke nytter. Hvis du ikke har snakket så mye med de rundt deg, så oppfordrer jeg deg til å prøve det ordentlig nå.

Du kan også skrive dagbok eller ha en notatbok der du skriver litt om hvordan du har det. Det er litt som å ha en samtale med seg selv, og det kan også hjelpe for å bli klarere på hva du tenker og føler om noe.

Det er ingenting som er håpløst, selv om det noen ganger kjennes sånn ut.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no