Hater kroppen, spisevansker, overtenker, far selvmord. Hvordan åpne meg?

Hei du

Så fint at du tar kontakt - jeg hører at du har mye å stå i som det høres ut som at du står i alene. Det høres tungt ut.

Du har opplevd noe veldig alvorlig når det gjelder det at faren din har tatt sitt eget liv. Dette er en svært belastende hendelse som det er helt normalt at du har mange ulike reaksjoner på.

Jeg tenker at mye av det du forteller om henger sammen med hverandre og påvirker hverandre slik at vi kan se en "rød tråd" som går gjennom det som du opplever. Med det tenker jeg f.eks på at du har opplevd selvmord i familien og at du også nå strever med mat/kropp/spiseforstyrrelse (?). Jeg tenker at problemer med mat/kropp/vekt/spiseforstyrrelse egentlig veldig ofte handler om følelser og relasjoner - altså at vi forsøker å ta kontroll over noe som gjør vondt i følelses- eller relasjonslivet og så viser det seg gjenonom strenge regler på matfronten. Det kan også være slik at man prøver å gjøre noe med selvforakten (du forteller at du hater kroppen og personligheten din og er usikker på deg selv) gjennom å "fikse" (eller straffe) kroppen. Dette er en veldig vond sirkel som fører med seg mye vanskelig. For det første så vil fokuset ditt på mat/kropp/vekt bli enda større ved å ha mye regler omkring maten - det å ha en kropp som er i underskudd kalorimessig er ikke bra verken for utviklingen av spiseforstyrrelses-tanker/følelser og vil også påvirke din konsentrasjon og humør gjennom dagen. Du forteller at du ikke klarer å konsentrere deg og det kan vi godt forstå utifra at du både har opplevd å miste faren din (og ikke har noen å snakke om det med) og også at du har vansker med maten slik at dette også sannsynligvis påvirker konsentrasjonen i dårlig retning.

Det er helt normalt at det blir for komplisert og vanskelig å snakke om en så stor sorg/tragedie som selvmord er sammen med de nærmeste. Det er gjerne slik at din mor også er veldig preget av dette og det blir vanskelig for begge å både håndtere sine egne følelser samt den andre sine følelser når temaet blir tatt opp. Det er med andre ord ikke nødvendigvis noe galt med din og din mor sin relasjon men at temaet med selvmordet blir såpass vanskelig å snakke om slik at det heller blir en distanse der som du oppfatter som at moren din ikke forstår deg.

Oppsummert utifra alt du forteller om så tenker jeg at det er lurt og nødvendig at du tar kontakt med noen profesjonelle som du kan snakke med om alt du har opplevd. Da tenker jeg både på selvmordet, spisevanskene, selvfølelsen (tankene/følelsene/relasjonen du har til deg selv) og også det "blikket" du forteller om som høres ut som en form for sosial angst/"strengt blikk" der du er veldig redd for hva andre tenker. Alt dette kan lette dersom du får nøstet litt opp i det sammen med noen som kan hjelpe deg å sortere og håndtere alle følelsene og tankene du har. Dette kan du gjøre ved å bestille time hos fastlegen og be om henvisning til psykolog.

Det å åpne seg opp tenker jeg at kommer gradvis. Det vil være slik at man begynner litt i det små og så gjerne åpner seg litt mer etterhvert som man blir trygg i en relasjon. Dersom det er slik at du ønsker å starte litt hos helsesykepleier i første omgang så kan dette også være en idé. Der er det ikke behov for henvisning og du kan ta kontakt selv. Jeg tenker i alle fall at du ikke skal sitte alene med alt det du bærer på.

Ønsker deg bare det beste - ta vare på deg selv.

Med vennlig hilsen psykologspesialist