Jeg føler meg fortvilet og ensom

Hei,

Så bra du skriver til oss når du sier du kjenner deg fortvilet og ensom. Det er ikke noe kjekt å ha det sånn, og i tillegg ikke vite hvem du skal snakke med.

Har det skjedd noe spesielt som gjør at du har mistet motivasjon og energi? Er det at skolen har blitt vanskeligere, eller har du stresset en del over tid?

Det skjer mange endringer i kroppen, med familie og venner, og når det gjelder skole når du blir tenåring og kommer i puberteten. Plutselig er det mange hormoner som fyker rundt i kroppen, følelser kan bli mer kompliserte og kaotiske, og det kommer flere krav fra foreldre og samfunnet. Skoleoppgaver kan bli vanskeligere, og du får flere spørsmål om valg videre.

Midt i det er det ikke så rart om du kan begynne å kjenne deg stressa for en eller flere av disse tingene, og at det kan bli litt vanskeligere for deg.

En ting som kan være viktig er å ikke tenke alt for langt fram. Akkurat nå er du 14 år, du trenger ikke tenke på hvilken jobb du skal ha resten av livet eller hvordan du skal orke den. Løsningen på akkurat det som er vanskelig akkurat nå, er alltid å håndtere akkurat det du skal takle nå, ikke å tenke på noe som er flere år inn i fremtiden.

Det er veldig typisk at vi kan krisemaksimere når vi får det vanskelig. Vi kan få tanker om at vi ikke kommer til å klare noen ting, fordi vi ikke klarer en ting akkurat nå. Så har vi mennesker i tillegg en tendens til å tro veldig på våre egne tanker.

Men sannheten er at du og tankene dine ikke vet noe om framtiden, og siden alt endrer seg hele tiden er det mer sannsynlig at du kommer til å føle det annerledes enn nå frem i tid.

Det som kan være lurt er å fokusere på akkurat her og nå. Hva er det som kjennes vanskelig ut, del det opp i mindre og konkrete biter. Er du like sliten uansett hva du skal gjøre? Eller er det noe som kjennes lettere eller vanskeligere ut? Hva er i så fall det? Er det noe som er mulig å gjøre med det?

Har du noen du kan snakke med, eller som du kan prøve å snakke med om hvordan du har det? Noen ganger føles det ut som vi ikke kan snakke med noen, men så har vi ikke testet hvordan det ville være å si til noen at vi strever eller har det vanskelig. Kanskje du kan utfordre deg litt på det og få til noen overraskende samtaler?

Er det mulig å snakke med lærerne dine om skoleoppgaver, kanskje er det noe du trenger hjelp til? Kanskje er det noe som kan prioriteres, mens andre ting kan droppes?

Er det noe du trives med i hverdagen din, som du kjenner du mestrer og kan trenge å bruke litt tid på? Det er viktig å passe på at ikke alt i hverdagen blir bare krav, da blir vi i alle fall sliten og triste, og det kan bli enda vanskeligere å finne motivasjonen til de tingene vi må gjøre.

Vi trenger alle sammen å føle at vi får til noe, og om du er veldig sliten og stressa så er det vanskelig å få til mye. Det er ikke så rart, og trenger ikke bety noe annet om deg enn at du er for sliten og for stressa. Kanskje trenger du hjelp av noen voksne rundt deg til å få inn mer pauser og påfyll, så du ikke blir så overvelda?

Det kan være veldig fint å snakke med foreldrene dine om dette, men hvis du ikke kjenner det er mulig så kan du snakke med helsesykepleier på skolen, eller en lærer som nevnt. Du kan også snakke med hjelpetelefoner, og noen på helsestasjon for ungdom.

Venner er også en god kilde til trøst og støtte. Kanskje noen av vennene dine også synes det er stressende med skole og annet? Det kan hjelpe på ensomheten å forstå at hverdagen kan være strevsom og vanskelig for oss alle sammen, og så kan vi hjelpe og støtte hverandre på veien.

Det å snakke med noen av folka du har rundt deg kan hjelpe deg til å løse konkrete utfordringer du kan ha i hverdagen, og det kan også gjøre at du kjenner deg mindre ensom. Ensomhet er noe som er ekstremt vondt og vanskelig i seg selv, og kan gjøre at vi stresser enda mer enn vi hadde gjort om vi var mer sammen med andre.

Det kan noen ganger være fristende å isolere seg mer når hverdagen blir slitsom og vanskelig, men det er sjeldent sånn at vi får det mye bedre av det.

Jeg håper dette svaret hjelper deg litt videre, og at du får det bedre med litt hjelp.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no