Jente 17. Foreldre tvinger meg til å være med dem, og de kjefter

Hei!

Så leit å lese at det er så mye kjefting hos dere. Det kan hende at foreldrene dine strever med å forholde seg til deg nå som du har blitt en voksen og selvstendig ungdom som naturlig nok tar mer avstand fra familien. Kanskje de kjefter fordi de ikke helt vet hva de skal si eller gjøre for å få kontakt? Det er nemlig ganske vanlig at det skjer i familier med ungdommer. Det kan rett og slett hende at dere har kommet i et dårlig spor når det gjelder kommunikasjonen, og at det har blitt en vane for foreldrene dine å ty til kjeft og mas for å kommunisere med deg.

Jeg kan også forstå at du ønsker deg mer selvstendighet og frihet nå som du er 17 år. Det at du nå ikke ønsker å være så mye sammen med familien lenger, men heller vil ut med venner og med typen din, det er helt normalt og sånn det skal være. Det å søke mer ut av familien, er en del av det å løsrive seg og gjøre seg klar til å finne sin egen vei i livet.

Det kan høres ut som at foreldrene dine ikke helt klarer å tilpasse seg dine behov og det at du endrer deg. Jeg kan tenke meg at det er frustrerende, men du skal vite at det også er ganske vanlig oppførsel av foreldre til tenåringer. Foreldre er vant til å støtte, passe på og bestemme over barna sine. Denne oppgaven har de jo hatt i mange år. Derfor kan det føles utrygt, og som en avvisning for dem, når barna ikke lenger ønsker like mye kontakt eller ikke ønsker å være med på familiens aktiviteter som før.

Jeg tenker at foreldrene dine kan trenge litt tid på å omstille seg. Kanskje kan du også ta en prat med dem om alt det som skjer mellom dere hjemme nå? Ofte så begynner man å si noe til hverandre når man allerede er i en krangel (f.eks rett etter at de har kjeftet på deg). Og da er det sjelden noen som klarer å høre på hverandre. Kan du derfor forsøke å snakke med foreldrene dine i "fredstid". Altså en gang dere er venner og det er rolig?

Du trenger ikke si noe dårlig om foreldrene dine. Du kan bare fortelle at du har behov for mer selvstendighet nå som du er 17 år. Du kan si at du opplever det som en naturlig og fin ting at du orienterer deg mer ut nå og at du er glad for at du har bra folk du liker å være sammen med. Spør foreldrene dine om de ikke faktisk er glade for det, fremfor at du satt alene uten noen å være med.

Du kan også si til dem (hvis du føler det sånn) at du fortsatt er glad i familien din og at du bryr deg men at du trenger å få bruke mer tid med venner og typen, uten å kjenne på dårlig samvittighet eller at det skal bli dårlig stemning.

Videre så bør du si at du savner at dere snakker hyggelig til hverandre når dere først er sammen. Si at du hadde blitt glad om foreldrene dine litt oftere kommenterte på det de liker ved deg og spør deg hvordan du har det. Hvis du "ber" om mer av det du savner er det lettere å få det, fremfor at du klager på det de gjør feil. Jeg håper foreldrene dine vil forstå, og at de klarer å ta et skritt tilbake og la deg få litt mer selvstendighet og frihet. Da vil forhåpentligvis tonen imellom dere bli bedre og.

Hvis det blir vanskelig å få forståelse så vis foreldrene dine svaret mitt her til deg, eller vis dem teksten om løsrivelse og ungdom på denne fine nettsiden: foreldrehverdag/ungdom.

Til slutt vil jeg si til deg, at de gangene foreldrene dine kjefter for mye, så håper jeg at du klarer å tenke gjennom hva dine venner eller typen din liker ved deg. Da kan du glede deg over det. Vær stolt av den du er og vær fornøyd med deg selv. Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det familien sier eller gjør akkurat nå som får deg til å føle deg dårlig, få være litt mindre viktig for deg.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har funnet frem noen artikler til deg som har flere tips til hvordan du kan gå frem for å få tatt en prat med foreldrene dine, de ligger under her. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no