Er lei av å få spørsmål om arrene mine!

Jente, 17

Hei! Jeg har i noen måneder slitt med sosial angst etter jeg startet på videregående, og senere begynte jeg med selvskading. Jeg fikk tilslutt hjelpt og nå har jeg det mye mye bedre og jeg har ikke gjort selvskading på lenge. Det er kunn mine aller nærmeste venner som vet om selvskadingen, men nå som det er sommer og jeg begynner å gå med singleter og t-skjorter så blir arrene mer synlig, og da begynner folk å spørre. Jeg er bare så lei av at jeg gjentatte ganger må finne på ting og si, fordi jeg ikke orker å ta det opp lenger med tanke på at det er så lenge siden nå, og jeg har det helt bra igjen. Men folk blir skikkelig bekymret, og nå som det også er sommer blir arrene også mer synlige, så flere folk spør. Det hjelper liksom ikke å si til folk at det bare er gamle arr, fordi de tror at det fortsatt er noe jeg sliter med når de blir mer synlige. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver er veldig vanlig etter selvskading. Mange opplever at de har kommet seg videre psykisk, men at arrene blir en slags “synlig fortelling” som andre reagerer på og det kan være både slitsomt og sårbart, spesielt når du egentlig ønsker å legge det bak deg.

Det første jeg vil si tydelig er at du ikke skylder noen en full forklaring. Du har rett til privatliv, også om noe som har vært vanskelig. Det er helt greit å velge korte svar og å ikke gå inn i detaljer, selv om andre blir nysgjerrige eller bekymret.

Mange i din situasjon har god erfaring med å ha et fast, enkelt svar klart. For eksempel: «Det er gamle arr fra en periode jeg hadde det vanskelig. Jeg har det bra nå.» Når du gjentar det rolig og konsekvent, vil de fleste forstå at dette ikke er noe du ønsker å utdype.

Hvis noen fortsetter å spørre etter at du har svart kort, er det lov å sette en tydelig grense. Du kan si noe som: «Jeg forstår at du lurer, men jeg vil ikke snakke mer om det.» Å sette en slik grense er ikke uhøflig – det er en måte å ta vare på deg selv på.

Det er også viktig å huske at andres bekymring ikke nødvendigvis betyr at de tror du fortsatt strever. Ofte handler det bare om at de ikke vet hvordan de skal tolke det de ser, og derfor reagerer de med spørsmål. Det kan likevel oppleves belastende for deg, og det er helt forståelig.

Det du har gjort å komme deg gjennom en vanskelig periode, få hjelp og ikke skade deg selv lenger er en stor endring. Nå handler det mest om å finne måter å leve godt videre med noe som er synlig, men som tilhører fortiden din. Det er lov å ønske at kroppen din ikke skal “fortelle” den historien hele tiden, samtidig som du kan stå trygt i at det faktisk er nettopp en fortid.

Hvis dette begynner å bli veldig belastende igjen, kan det også være lurt å ta det opp med helsesykepleier på skolen eller fastlegen din, bare for å få støtte til hvordan du kan håndtere reaksjonene fra andre i hverdagen.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 2.6.2026