Jeg lurer på om dette er dissosiasjon?

Jente, 19

Dissosiasjon? Noen ganger så blir jeg helt fjern, beveger meg ikke i det hele tatt, klarer ikke åpne øynene og klarer så vidt å si noe hvis jeg må. Det er en slags tilstand jeg må dra meg ut av som varer kanskje en time. Hvis jeg drar meg ut av tilstanden for tidlig kommer den som regel bare tilbake etter en stund. Det er veldig vanskelig å gå ut av den, det er bedre å vente til det går over av seg selv. Jeg kjenner at det er psykisk, men har helt sikkert ikke noen alvorlig psykisk sykdom. Det er når jeg tenker eller snakker om noe som har hendt tidligere i livet, en slags belastning, men ikke noe alvorlig. Kan det være en form for dissosiasjon? Jeg kjenner på en tristhet etter hvert og vil ikke møte andres blikk, derfor klarer jeg ikke å åpne øynene. Det føles ikke som noe jeg gjør bare fordi jeg ikke vil, men som en tilstand jeg må dra meg ut av. Vil bare at noen skal være i rommet og føle omsorg for meg, men vil ikke møte blikket deres.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Det du beskriver kan høres ut som en litt lengre tilstand av underaktivering. Når vi opplever en belastende eller farlig situasjon så kan vi gjerne havne i overaktivering eller underaktivering. Overaktivering kan være når vi får høy puls, blir stressa og får en følelse av panikk.

Ved underaktivering blir vi mer trøtte og "forsvinner litt", som du også beskriver. Det henger sammen med dissosiasjon og du kan sikkert også oppleve det samtidig eller i sammenheng med det du beskriver.

Hvis vi har opplevd en slik belastning tidligere, og har reagert med underaktivering, så kan samme måte å reagere på bli aktivert når vi tenker på belastningen eller skal snakke om den.

Jeg vil råde deg til å snakke med en psykolog om dette og finne nærmere ut av hva dette handler om, om det er underaktivering og/eller dissosiasjon, og så få hjelp med det.

Det er kjempefint at du klarer å ta til deg folks omsorg når du har det sånn, og at du er så klar over hva du trenger. I terapi er det sannsynlig akkurat dette du vil jobbe med, slik at du på sikt blir mindre satt ut av spill når du tenker på eller snakker om tidligere belastninger.

Snakk med fastlegen din om henvisning til psykolog for å jobbe med dette, dersom du ønsker det.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 18.12.2022