Jeg har blitt dårlig behandlet på skolen før og vil snakke om det nå

Jente, 14

hei, på barneskolen så skjedde det mye. jeg hadde noen venner som ikke var bra for meg, men jeg klarte ikke og gå fra dem. det begynte en ny jente i klassen som gjorde livet mitt til et helvete. de eneste vennene jeg stolte på mista jeg. voksene prøvde og snakke med meg, men når jeg først sa noe så hørte de ikke. dette holdt på i ca 2 år. da jeg begynte på ungdomskolen trodde jeg at ting kom til og bli bedre. jeg fikk meg to nye venner som jeg fortsatt har, men den klassen jeg havnet i var et mareritt. jeg droppet noen dager av skolen da det var som verst. det var krangling mellom alle jentene ver dag og guttene var de verste. til slutt etter et år i åttende måtte klassen vår splittes opp. det var fint og klassen er veldig bra nå. men jeg har ikke snakket med noen om alt som skjedde og hvordan jeg følte og fortsatt føler det. mamma har prøvd og snakke om det men jeg får bare panikk. jeg lurte på om jeg kanskje burde gå til en psykolog og prate om dette. men hvordan skal jeg si det?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Så flott spørsmål. Det høres utrolig slitsomt og vanskelig ut det du beskriver. Jeg er glad for at du ønsker å snakke med noen om dette.

Det første som slår meg er at du kanskje har et godt utgangspunkt for en samtale med både moren din og andre i det du har skrevet her til oss?

Altså, hvis du ikke helt vet hvor du skal begynne eller hvordan du skal forklare deg så kan du for eksempel vise det du har beskrevet her til oss. Det forteller jo en del om hva du har opplevd, og kan kanskje være en start?

Et hinder til å få hjelp med en vanskelig periode som du her beskriver er nettopp at det vekker mange av de følelsene du kjente på i forbindelse med det du opplevde. Frykt, tristhet, sinne, skam og kanskje flere kompliserte og store følelser.

Og når du kjenner de følelsene, og kanskje kjenner det som om du er tilbake i de hendelsene, så blir det sikkert vanskeligere å snakke. Som du selv så fint beskriver, så får du litt panikk.

Velg deg et utgangspunkt, for eksempel det du har skrevet til oss, og start også med å si at du synes det er vanskelig å snakke om. Kanskje starte aller først med å si at du ønsker å snakke om disse tingene, men du kan komme til å få litt panikk og at du må bruke litt tid. Ikke stress.

Du kan ta det så god tid som du trenger og ta pauser underveis. Stopp opp om du merker at angsten ligger på 80% eller mer, og fokuser på pusten til du har roet deg ned litt før du går videre. Det er heller ikke farlig om du får panikk, det viktigste er faktisk å prøve igjen. Du kan prøve deg frem på hvor mange pauser du må ta, om du trenger en luftepause midt i samtalen, etc.

Du må gjerne også ta med det du får av svar her fra oss, inn i en slik samtale.

Siden du har startet så smått å snakke med moren din kunne det kanskje være et naturlig sted å prøve igjen. Ellers vil jeg råde deg til å snakke med helsesykepleier eller fastlegen din, og høre med dem om de tenker det kan være relevant med en henvisning til psykolog. Eventuelt om du har noen faste samtaler med helsesykepleier i starten.

Uansett hva du velger å gjøre er jeg helt sikker på at du kan få til gode samtaler om dette og få den hjelpen du trenger. Jeg legger også ved noen artikler som kan være relevante.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 16.12.2022