Jeg begynner å gråte veldig lett og klarer ikke snakke om det

Jente, 13

Helt siden jeg var veldig liten har jeg begynt å gråte veldig lett. Jeg skjønner det ikke, mamma sier at jeg bare er følsom og at jeg vokser det av meg men det blir bare verre og verre. Jeg tror det er noe mer enn bare følsom. Jeg var hos en venn og lagde taco også sa faren hennes at vi ikke måtte skjære så mye grønnsaker sånn at det ikke måtte kastes så mye mat, den beskjeden var rolig, men likevel måtte jeg låse meg inne på badet å gråte til sminken min var borte. Jeg får liksom helt panikk, vis en lærer bare sier: følg med! Sånn helt rolig får jeg panikk. Også var jeg på en brygge også var det en voksen som sa jeg måtte ha på meg redningsvest, det endte også i et fult mentalt sammenbrudd. Hva er det som er galt med meg? Jeg klarer ikke åpne opp til noen! Ikke physologen min heller ( vet ikke hvordan det skrives) i de siste 5-6 ukene har det har dessverre endt i at jeg kutter meg selv. Jeg vil stoppe, virkelig jeg vil ikke selvskade.. men jeg vet ikke hvordan jeg kan stoppe..

Hei.

Det høres vanskelig ut å ha det sånn. Det høres ut som du blir overveldet på et eller annet vis, og så strever med å få satt ord på det.

Akkurat hvorfor du har det sånn eller hva det er, er litt vanskelig å svare på her på ung. For å finne ut av det er det nyttig å få snakket med noen som kan stille deg litt flere spørsmål, og som blir litt bedre kjent med deg.

Så skjønner jeg at det er en utfordring når nettopp det å snakke om dette er vanskelig.

Hvis du har en psykolog så tenker jeg det er et godt sted å starte for å få fortalt dette til noen.

Det du kan gjøre om det er altfor vanskelig å si det muntlig, er å skrive ned det du opplever og lurer på. For eksempel kan du vise det du har skrevet her til oss, for her har du allerede fortalt en del om hva du opplever og det du lurer på.

Det at du selvskader er et sterkt tegn på at du er overveldet og trenger mer hjelp, støtte og trøst med dette enn du har nå. Da er det viktig å forsøke finne ut av det sammen med noen rundt deg, selv om det er vanskelig.

Husk at det er vanlig å kjenne følelser, og at du er i en alder med mye forandring nå.

Jeg legger ved noen artikler og lenker til deg, og håper noe av dette hjelper deg videre. Jeg ønsker deg lykke til!

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 14.9.2026