Jeg er lei livet, alt virker håpløst

Hei.

Så leit at du har det så tungt, og har hatt så mye trøbbel med venner.

Det å bli alene, kjenne seg utstøtt og forlatt, er noe av det verste for oss mennesker. Det er ikke rart du blir sliten og trist av det.

Samtidig er livet langt og stort, og jeg tenker at det du trenger nå er hjelp, støtte og trøst.

Akkurat nå kjenner du på håpløshet, men livet er ikke håpløst selv om det av og til kan kjennes sånn ut.

Det er viktig at du minner seg selv på at du er redd for hvordan det kan bli på folkehøgskole, men at du ikke faktisk vet hvordan det kommer til å bli enda.

Du har hatt flere dårlige erfaringer, og det er ikke rart at det kan gjøre deg trist og redd. Men det er alltid viktig å minne seg selv på at du likevel ikke vet noe om fremtiden.

Tenk om det går bra på folkehøgskole? Tenk om det blir annerledes? Selv om du kjenner noen som skal begynne der, tenk på alle du ikke vet noe om.

Så er det også sånn at om du begynner få tanker om døden eller at det hadde vært bedre å ikke leve, så finnes det hjelp og støtte for deg mot det.

Nettopp fordi livet endrer seg og du ikke kommer til å ha det som dette for alltid er det viktig å skaffe hjelp nå når du kjenner på håpløsheten, så du holder ut til livet blir bedre.

Det høres også litt ut som du isolerer deg fra venninnen din som også har blitt kjent med noen nye. Hvorfor er det sånn?

Selvsagt er det lov å ikke ville bli kjent med noen, eller å ville velge venner, men pass på at du ikke blir selvdestruktiv midt i det hele.

Det er vanskelig for andre å inkludere deg og bli kjent med deg om du isolerer deg og ikke snakker med noen.

Du skriver at venninnen din ikke tar et nei for et nei når hun vil ha deg med på ting, hvis jeg forstår deg riktig. Men har du spurt deg selv hvorfor du velger å trekke deg unna venninnen din og si nei?

Er det fordi du ikke vil drive med de samme tingene? Hvordan hadde det vært om du foreslo noe å gjøre? Kan du eventuelt snakke med henne om hvordan dette er for deg?

Om hun er en god venn så vil hun høre på deg, og da kan dere antakelig finne ut av dette sammen. Om ikke, er dere kanskje ikke så gode venner likevel, og i så fall finnes det andre der ute du vil kunne passe bedre sammen med.

Livet ditt kommer ikke til å være som det er nå for alltid, ikke om du fortsetter drive med det du ønsker og vil. Noen bruker lengre tid på å finne flokken sin, men det betyr ikke at du alltid kommer til å være alene.

Snakk med venner og familie om at du har det vondt og trenger trøst, hjelp og støtte. Eventuelt, snakk med fastlegen eller noen på helsestasjon for ungdom. Kanskje finnes det noen å snakke med på folkehøgskolen.

Jeg legger ved noen artikler og lenker til deg, og ønsker deg lykke til videre!

Vennlig hilsen psykolog

ung.no