Føler meg utestengt på universitetet, er det noe galt med meg?

Hei.

Så leit å lese at du strever sånn og føler deg utestengt på universitetet. Og om du har tidligere erfaringer og egne utfordringer, forstår jeg at det er ekstra vanskelig for deg å bli inkludert. Og jeg forstår at du er skuffet om du hadde forventninger om at det skulle gå bedre på universitetet, men opplever bare at det blir verre.

Jeg synes det er veldig bra at du får hjelp for dine egen plager og vansker av både psykologer, fysioterapeut, kiropraktor og fastlege. Og jeg tenker at de gjør det de kan for å hjelpe deg til å finne din egen hjelper i deg selv? Samtidig vet jeg at det er ikke lett å skulle løfte blikket, hente energi og motivasjon, se ut og forsøke å møte verden og andre når følelsene river i kroppen.

Du spør om det er deg det er noe galt med. Da tenker jeg at det er dine tidligere erfaringer og dine tanker og forventninger som står litt i veien for deg. Det er vanskelig å vise interesse for andre og andre kan tolke deg feil og kanskje bli redd for å ta kontakt med deg? Kanskje det blir litt overveldende og de er redde for å bli oppfattet som at de ikke forstår deg? Dette er bare noen tanker jeg gjøre meg, men forsøk å tenk på hvordan andre oppfatter deg når du står alene i en krok. Det kan kreve litt mot å gå bort til deg og forsøke å ta kontakt. De kan til og med tolke at du ikke ønsker kontakt?

Du har sikkert pratet med dine psykologer om dette temaet, så det kan hende at jeg ikke kommer med noen nytt, eller at jeg ikke har stor nok forståelse for hvordan du har det. Men jeg tenker at det er viktig at du forsøker å gi mindre rom til tanker om at det er noe galt med deg og at ingen aksepterer deg. Slike tanker og forventninger hindrer deg i å være imøtekommende med andre.

Ta noen sjanser og ta selv initiativet til kontakt. Vær oppmerksom og interessert i andre i stede for å tenke at du må være interessant. Legg vekk forventninger om at andre skal forstå deg og det du strever med og har erfart tidligere. Snakk om hyggelige ting og vær nysgjerrig på den andre. Hva med å utfordre deg selv til å slå av en prat i pausen, med den du sittende ved siden av under forelesningene? Og unngå å stille deg alene i en krok. Spør i stede om å få sitte med noen i kantina i lunsjen. Det kan føles litt kleint i starten, men ikke gi opp.

Snakk med psykologen din om hvordan du kan hjelpe deg selv til å få litt avstand til tanker som hindrer deg i å få venner. Sammen kan dere finne ut hva du kan si til deg selv når urettferdige og unyttige tanker dukker opp.

Og ta kontakt med studentsamskipnaden og meld deg gjerne på kurs eller aktiviteter som arrangeres. Følg med på oppslagstavlen på Campus om det er noe du kan være med på som er sosialt og hyggelig, og hiv deg med, selv om angsten og tankene dine holder deg igjen.

Og ikke vær så redd for å mislykkes eller tabbe deg ut, husk at du øver deg på å få venner og at det ikke vil lykkes hver gang. Men før du vet ordet av det, har du fått kontakt med noen hyggelige venner.

Jeg håper at noen av dette er til hjelp for deg og anbefaler deg å snakke med psykologen din om dette viktige teamet. Lytt etter de råd og utfordringer du får som kan hjelpe deg på veien.

Vennlig hilsen helsesykepleier, Ung.no