Ting er bedre nå enn før, men orker ikke snakke med noen

Hei,

Så bra at du skriver til oss når du ellers ikke har lyst til å snakke med noen om dette, og kanskje kjenner disse følelsene litt alene. Det høres på en måte litt ensomt ut.

Kanskje har du rett i at det vil kunne være litt sånn i livet, at øyeblikk som det du beskriver vil kunne komme. Samtidig vet jeg ikke om det er helt riktig at du alltid vil måtte føle det samme, eller kommer til å føle det samme.

Ut i fra det du skriver så høres det egentlig litt ut som det er noen følelser du opplever som du forsøker ignorere eller skyve unna. Eller at det kanskje er noen følelser du ikke har håndtert så veldig? Det kan hende jeg tar feil. Det vet du selv aller best.

Det kan i alle fall generelt være sånn, at om noe er vondt og vanskelig, så forsøker vi gå videre raskere enn følelsene våre. At vi later som vi har det bedre enn vi har det, eller kjenner mindre på noe enn vi gjør.

Andre ganger kan det være sånn at vi ikke er så kobla på følelsene vi har, eller at vi føler noen andre følelser enn det vi trodde vi burde for noe.

Selv om du ikke kjenner deg så igjen i en sorg etter faren din eller fortiden din, så kan det likevel bety at måten han levde på og døde på har hatt noen effekter på deg og lager litt trøbbel for deg nå.

Det kan også være at det du savner ikke er noe du egentlig har hatt noen gang, men noe du skulle ønske du hadde. Det trenger ikke direkte være en far en gang, men en voksen person som kunne vært en forelder for deg.

Det kan være en sorg i det, selv om du ikke kjenner en sorg for den pappaen du faktisk hadde. Jeg tror noe av det som er fint med foreldre som er gode nok og som er til stede for oss er at de er sterkere enn oss mens vi er små, og viser at det er mulig å takle livet. Om vi ikke har det, så er det fort mulig å kjenne et savn og en lengsel etter det. Det er ikke så rart egentlig.

Det er mulig å kjenne på en livssorg, altså noe vi sørger over i livet, som ikke nødvendigvis er koblet direkte til en person. Du kan ha en sorg over å ikke ha en far, kanskje aldri egentlig ha opplevd å ha en far, uten å kjenne en tydelig sorg over den faktiske faren din.

Som psykolog så vet jeg at det å snakke med noen er nyttig og viktig. Men om du ikke vil ha det rådet så kan jeg i alle fall si at en ting du kan gjøre er å skrive for deg selv. Det fungerer litt som å snakke med noen, men du snakker bare med deg selv og trenger ikke vise det til noen.

Det som er fint med det er at du kan sortere hva du tenker og føler, og bli litt mer bevisst på det selv. Hva er det som blir vanskelig når du ser pappaer med døtrene sine? Skulle du ønske du hadde hatt det sånn, eller savner du noe du husker? Blir du sjalu eller sint?

De du knytter deg til, hva er det egentlig du tenker om dem? Er det samme type folk hver gang, eller kan det være flere ulike? Er det alltid negativt eller for mye? Eller er du redd for å knytte deg til andre mennesker?

Dette kan være noen av spørsmålene du kan stille deg selv, og skrive svaret på eller undre deg over.

Til slutt vil jeg si at livet endrer seg hele tiden, og du vil kunne merke at dine følelser og tanker om disse tingene du skriver her også kan endre seg.

Jeg håper etter hvert at du åpner deg for andre mennesker og kan være deg selv med alle gleder og sorger du måtte ha.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no