Ble utsatt for vold som barn, tenker jeg er feil og klandrer meg selv.

Hei kjære deg,

Når man som barn utsettes for fysisk og psykisk vold, setter det dype spor som også påvirker livet i voksen alder. Du skriver at du har vært i behandling, men føler deg som en "lost case." Det er du absolutt ikke! Mye handler om å finne riktig behandler og få riktig behandling til rett tid. Når dette klaffer, kan behandlingen ha stor effekt. Livet og nye erfaringer kan også bidra til endring.

Mange barn som har blitt utsatt for vold, bærer på en følelse av skyld (tanken om at det er deres feil) og skam (en følelse av at det er noe galt eller annerledes med dem). Disse tankemønstrene sitter ofte dypt og tar tid å forandre. Spesielt følelsen av å være annerledes eller feil tar lang tid å bearbeide.

Når man over tid blir dårlig behandlet, er det helt forståelig at man kan kjenne på mye sinne og senere kan bli sint når man ikke egentlig ønsker eller situasjonen tilsier det. Sinne er en beskyttende følelse som skal hjelpe oss med å sette grenser når vi blir behandlet urettferdig. Jeg tenker at det er bra at du føler sinne, men det kan være lurt å jobbe med å rette det dit det hører hjemme. Kanskje retter du for mye av sinnet mot deg selv, når det egentlig er dine foreldre som bærer skylden.

Husk at du var et barn i denne relasjonen. Barn skal teste grenser, være sinte og oppføre seg "dårlig" – det er helt normalt. Men barn som har opplevd omsorgssvikt, kan sitte igjen med en følelse av at det normale ved dem er noe feil. Det er de voksne som har sviktet deg, og det er deres ansvar! De skulle ha vært der for å hjelpe deg. Barn som blir utsatt for vold, bærer på mye fortvilelse og smerte. Når ingen voksne stiller opp for dem, må de finne måter å håndtere smerten på selv. Sinne, utagering eller å trekke seg helt inn i seg selv – nesten som en form for depresjon – er noen av måtene man prøver å overleve på.

Du har siden mai hatt en depresjon og tanker om å ta ditt eget liv. Jeg vil sterkt anbefale deg å forsøke behandling igjen. Du trenger noen, andre enn dine foreldre, som kan hjelpe deg med å forstå hva som skjer inni deg. Jeg forstår godt at det kan føles forvirrende at faren din plutselig vil hjelpe, men det unnskylder ikke det du har blitt utsatt for tidligere, og det er heller ingen grunn til at du skal føle mer dårlig samvittighet nå.

Jeg sender deg masse varme tanker og ønsker deg alt godt. Ikke gi opp!

Vennlig hilsen

Psykolog, ung.no